Intervju med Harry Radlgruber
Intervju med Harry Radlgruber, født 28.03.1918, tatt opp i stua hos H.R. på Jørpeland den 26.02.1988 av Halvdan Magnus Hansen
Det jeg i grunnen nå hadde tenkt å komma litt inn på - Hva levde folk på Jørpeland av før Stålverket kom - før annen industri kom til Jørpeland.
At jeg vil snakke om Jørpeland- det kommer seg vel - og ikke heile Strand- det kommer seg vel av det at jeg hele levetida mi har bodd på Jørpeland, og det er med folk på Jørpeland jeg har snakt og fått tak i forskjellige ting. Jeg kjenner langt mindre til det som har skjedd ellers i Strand og derfor velgjer jeg å holda det utenom.
Me legger merke te at det mann og mann imellom folk snakker om ka de levde av føre Stålverket kom, før annet kom, og så seier de fleste "Ja, ja, dei, levde vel i armod, de gjorde vel ingen ting. Du hadde disse bøndene, de hadde sine gårder, men alle de andre- ka gjorde de?
Det er igrunnen en veldig feil måte å betrakte det på, for viss en ser på kva måte folk klarte seg på, ser en det at de hadde et voldsomt pågangsmot, og at de gikk inn for å finna seg ein måte å skaffa seg levebrød på.
Viss me går litt tilbake i tida, så kommer jo den første industrien
til Jørpeland med de såkalte kvantumsagene.
Ei kvantumsag, det var jo det som erstatta kjerka sine sagbruk. Kjerka hadde jo sagbruk og kjerka trengte penger - ka dei brukte dei til er ikkje godt å veta, men det gjorde det at dei snauhogde veldig mye skog. Så kom myndighetene med en regulering. Det viser jo og det forresten at regulerig ikkje er noko ukjent. Allerede tidlig i 18-hundretallet kom reguleringen og i 1860 kvantumssagene, ja sågar kanskje i 1700-tallet, og det var kvantumssag nede i Vågen. Ei kvantumssag er eit sagbruk som betalte avgift og fikk tildelt at de kunne skjære så og så mange enheter pr år i motsetning til bondesagene eller gårdssagene som vi og kalte de, som då hadde langt mindre kvantum.
Etter de opplysningane som jeg har, så kunne de kjøre ei kvantumssag fra 10-20 tusen enheter i året. En enhet var mye å betrakta som et bord- hvis de skar plank så ble det da sjølsagt mindre. Og det var jo slik her nede i Vågen og den kan en jo se på gamle bilder - fra 1890 åra i all fall, så ser en at det sto ei sag der nede.
Den tehørte nok Jørpeland bruk, men det var ei kvantumsag føre den tid. I 1830-åra bygde dei og ei sag borte på den en i dag kaller Ståltuntomta. Det blei og kalt Saugtangen og det kommer jo av sagbruket. Det var jo en viss konkurranse mellom den Tunglandssaga og Jørpelandssaga, for Jørpelandssaga meinte å ha rettigheter når det gjalt vatnet. I en forlikskommisjon innrømte nok og Tungland det men han skulle likevel få skjæra viss Jørpelandssaga hadde vatn nok og at de alltid hadde material nok liggande. til et eventuelt salg.
I 1882 kom då Jørpeland bruk. Det var jo utanifrå folk som bygde og starta Jørpeland bruk, men det var folk herifrå som stort sett arbeide der. Det kom og selvfølgelig en del folk fra andre kommunar, da spesielt fagfolk.
Jørpeland bruk var jo en relativt stor arbeidsplass i den tida, det arbeide i alle fall over 30 mann på det meste, og sånn sett var jo den en god arbeidsplass. Den varte vel sånn til 1905 omtrent for da ble han kjøp av Rasmus Oftedal, ein av dei som arbeide der, han var forresten i fra Gjestal, og han hadde det til 1910, da han selde bruket til Ryfylke Kraftanlegg som hadde kjøpt opp rettane i elva og som tenkte på å anlegge kraftstasjon. Det er jo den kraftstasjonen som er nede i vågen i dag.
Når det gjelder Jørpeland bruk, så er det jo det vi i dag kaller for fabrikken - bare for at folk skal kjenne igjen huset. Som en liten korousitet kan en fortelia det atte vannhjulet, vasshjulet som en seie, som dreiv fabrikken det var veldig stort, og det var over 6 meter i diameter og bort i halvannen meter bredt. Etter som en som eg arbeide samen med på modellverkstaden, som hadde arbeid på Jørpeland bruk fortalte. Han fortalte også det at da hjulet gjekk på det mesta, så såg det ut som en foss, og det hendte ofte at laks hoppte oppi i de kassane som sto i vatn. Hjulet måtte være så stort fordi det var ikkje egentlig omdreiningen og farten som skulle sørge for drifta og maskinane, men tyngden rett og slett av vatn, for det måtte gå mange maskinar samtidig på det sama hjulet og da var det bare tyngden aleina som kunne gje kraft nok.
Viss en ser på det at det var dei industriarbeidsplassane som var, så måtte en rekkje mennesker finne noko annet å arbeide med, og det ble stort sett sjøen.. Og når en då tenker på sjøen så har en veldig lett for å tenka som så att e det var nokon småbåtar dei hadde, de rekt litt med sand en har lest litt og hørt litt om atte de gjekk i vea-fart, i litt sandfart, selde skjællsand og forskjelligt. Men det er mindre kjent at også fleire fartøyer herfra Jørpeland gjekk i utenriksfart. En vet for eksempel atte Adolf Svendsen som hadde et stort fartøy som hette Vårdalsøy? Han for på kanalhavnane I England med forskjellig last.
Vi veit at Sigvart og Ivar Moen eller Langeland dei hadde "Amalie" som gjekk med sild til Petersburg, Leningrad som det heiter i dag, og tok rug, som regel, med seg tilbake. Og Peder Tungland, som var formann på kaien, han hadde jo stort fartøy, kan henda det største av dei, det var heilt opp i 300 tonn. Han seilte helt opp på Norland og henta sild, seilte til Petersburg med den og for fra Petersburg igjen over til England. I Sverige der lasta dei pops. Pops er trestammer på en passelig lengde de brukte i gruvene til å støtte opp gruveveggene og taka med. Dette seilte han til England med, og leverte i land for gjerne å ta ei kollast med seg tilbake til Norge igjen, så hadde du en rundtur. Og så var det å starta på nytt igjen.
Han for og på kanalhavnane ned til Frankrike, og det en ofte kan undre seg over er at disse folka var jo ikkje navigatørar. Dei hadde ikkje skular av nogo slag, men de skipra sjøl, men de hadde såkalte flaggskipper med seg. En flaggskipper var altså en gammel kaptein, styrmann eller noe slikt noge, som var så gammal at han kunne ikkje seila lenger og overta loggen, men han ble med disse for å hjelpa de i bestemte forhold, navigeringa, i havnane, snakka med agentane, med meglere og slikt noe, for alt dette kunne han. Mens de ellers for på sjøen så lå han helst i køya, han var gammal og utkjørte. Og vi hadde "Lynet". Hu var jo herifrå. Han som hadde ho var herifra Steinane, som gården hette, eller Olav Langeland. Han for mye på Østersjøen, på Dansig - det var jo og en plass som de henta mye rug, og de var jo og gode avtagere av salte sild.
Det er og gamle folk som fortalte meg det atte når fartøyene måtte seile avsted uten last, til England og til Østersjøen - de hadde ikke annet enn returlasta, så tok de stein her oppe, her ble det jo kalt for Steinane, kjørte ned og hadde som ballast i fartøyene og leverte da den steinen på land, m.a. i Polen med fløatlandet der langs Østersjøen hadde de god bruk for steinen. I England hadde de god bruk for steinen, de hadde jo møe sandstein i England som var dårleg til forskjellig byggevirksomhet, og den steinen kom vel med. Blei de ikkje kvitt han på ennen måte, så bare lempa de han på sjøen.
Men utenom det så hadde en jo en rekke folk. Jeg husker jo fra min barndom at vi hadde sikkert en 12-15 sjøfolk av dei som verkeleg hadde seilt på djupt vatn, for å bruke det uttrykket.
Det var jo noe helt annet det å seile den gangen, mot t.d. i dag. I dag er de ute tre månadar og heime tre. Når dei dra ut visste ingen heilt sikkert om dei kom heim om tre år eller seks år, for de hadde lange turar og dei hadde turar som kunne vare opp til et halvt år bare på sjøen, før dei endeleg kom fram, og skulle de ha et par-tre turar så gjekk året.
Jeg snakka en gang med en eldre sjømann som fortalte det atte han hadde vært seks ganger over ekvator før han var tjue år. Det hørtes jo ikke så imponerande ut, for seks ganger over ekvator, det har vel de fleste guttungar som har vare på sjøen vare, men når en tenker på at det var med seilskuter, som brukte en god del lenger tid, som kanskje lå i vindstille lenge. Mange av desse folka hadde opplevelser som gjorde at ein ikkje kunne kalla dei heimfødingar.
Kom du utanfrå - kom du frå storbyen og trefte desse folka i tresko på gata, så kunne ein jo se på dem som heimfødingar, men fekk ein snakka med dei, så var det ein utruleg opplevelse de kunne fortelle om.
Og synd er det at opplevelsene deras ikkje blei notert og skreve ned den gangen, for det ville vært et veldigt bilde på det som skjedde.
Men så hadde vi utenom desse større fartøyene, så hadde vi et utall av mindre fartøyer, og en kan ramse opp navner uendeligt på fartøyer.
Fra Vågen på Jørpeland, ca 1923.
Det var navner som Elber, Saigon. Jeg lurer på kofor fekk dei desse namna. Noen har fortalt meg, utan at eg veit det sikkert at før forhenværande sjøfolk som hadde seilt på djupt vatn, og nå seilte på kysten, de kalte opp båtane sine etter ei eller annen fremmed havn eller ei elv eller noko slikt noke. Mens bonden som gjerne dreiv sjøen ved sia, eller småbrukaren, hadde lettare for å ta navn som "Brødrene", "Den gode nabo", "Den gode familie" og slikt. Vi hadde jo og spøkefugler her på Jørpeland, som kalte en båt for Frydianna. Odd Smith skrev jo nettopp litt om det i Strandbuen, når keiser Wilhelm slepte dem i Lysefjorden. Det var nok sikkert for å irritere enkelte atte den fekk det navnet. Men en hadde jo navner som "Gyda", "Eureka" "Jørpelandsvåg","Jørpeland I", "Svalen","Ulve","Merde"...Det var et utall, noe som vidner om det atte disse menneskene de kjempa for å leva, dei satte seg ikkje ned i ei ovnskrå med tommelfingrene i tvinn - de gjorde noge.
En skal kanskje ikkje trekke inn Bach-saken i dette en no snakker om, men det er likevel en paralell når en leser om en mann, eller hører om en mann, plutselig har han lånt 40 millioner, uten kvitteringer, han har gjort ditt, han har gjort datt. De har fortalt disse, som kjøpte disse fartøyene - de måtte ha tre mann til å kausjonera, og kvar tredje måned måtte de gå til disse folka og får skrive på på nytt igjen, eller så godtok ikkje banken det, stadige påskrift, påskrift, og det var mange ganger det tyngste. Jeg vet dei som har fortalt det at oppe på Norland så var datoen der for å få underskriften igjen til banken, så var det første gangen du kom heim, så var det å skaffa dette here på plass igjen. Var du uheldig atte ein mann plutselig trekte seg, at han ville ikkje lenger, så måtte du får tak i den tredje på nye, så det er klart at de kjempa veldigt for å klara å livberge seg, og det var ikkje lett å livberga seg den gangen på den måten, men det så ut for det atte de klarte det.
Me hadde og ei lita jekt, ja, ja lita og lita - etter den tids forhold var hun vel ikkje så lita, hun var vel middels. "Enigheden" - den ble også brukt til å salta sild og leggja ned ansjos og forskjelligt med. Dei reiste da opp til Sogn - det var mye svenskar som leigde de - de hadde med seg gutter herifrå Jørpeland, dei dreiv da med salting og la ned ansjos, og dreg seinare til Sverige med det. Så dei har funne mange, mange måter å klara seg på.
Nemnas kan det og at Vågen og har vore ein byggeplass. Det blei m.a. bygd to fartøyer - den eine på øyra - det var "havsulen" til Tormod Straen, Tormod Thomas, og det var Syvert Stein som bygde, han var jo derifra Stein i Høgsfjorden, og det vil sei atte me sa atte hu blei ombygde, og det var sånn atte de hadde ei lita jekt og denne blei dratt på land og avkledde så spantene sto igjen, så blei hu kapte kjølen, så blei a forlenga - trekte lenger ut og så kapte dei gjerna spantene og så fekk dei mere bredde og det eine med det andra, og ved hjelp av dei gamle spantene, som delvis malar, så la dei nye spanter som dei hogde etter det gamle og kledde henne opp, slik at et fartøy som gjerna bare hadde vore ein 35-40 fot, dei kalte det gjerna berre for båt, den blei gjerna ombygde til 50-55 fot. Og viss ein då tenker på at desse folka hadde jo ingen utdannelse, dei hadde snaut nok gått i sju år på folkeskulen, mange hadde bare gått ein omgangsskule, så slår det igrunnen ein det atte det vidner faktisk om intelligens dette her - dei fant ein måte.
Eg trur ikkje så mange i dag, viss dei hadde blitt stilt overfor oppgaven med de hjelpemidlene at det hadde klarte sånt noe. Det samme skjedde i den såkalte Kobbarstøno i kroken nedfor der stålverkskaien begynner. Der blei det bygd ein "Nordstjenen", den var nok enda større, og blei da bygd på same måten. Det ver Syvert Stein og Aslak Vika som gjorde det. Torstein Spredel eller Torstein Fjelde, som han vel hette, han bygde og ei skøyte og bygde store fiskebåtar. Inne i Vika bygde dei relativt store båtar der og fiskebåtar på ein 35-40 fot og var også veldig godt kjende båtbyggarar.
Det setter meg også inn på en annen ting dei gjorde for å halda leveveien. I båtar på 35-40 fot, årar og seil så for dei heilt opp til Kinn, i den nordlige enden av sogn og fjordane på storsildfiske og fiska og rodde og kom heim igjen. Alt dette vidner om at det var eit driftigt folk. Gjorde noge for verkeleg å kunna klara seg i ein hard
tilværelse.
Nå har vi snakka om kva mannfolka gjorde, men Ivar Langeland hadde jekt og for hovedsageleig kystfart, der var kona stort sett med. De hadde ikkje ungar og hu var mye med og seilte og gjekk sine vakter til liks med andre.
Men dei fleste av desse folka hadde jo da ein heim, hadde ungar, mange av dei hadde gjerne eit lite gårdsbruk ved sia, og det var jo da kvinnene som var heima, og det var jo dei som måtte ordna stort sett alt. De dreiv med det småbruket, de stelte ungane, de fekk sørge for at de gjorde sitt på den måten som de forlangte det av de, og det betydde jo igrunnen det atte desse kvinnene var mye i en særstilling i forhold til bondekvinnene, spesielt i innlandet - for det vet 'me jo veldig godt atte bonden har ikkje så veldig mye å rose seg av når det gjelde, og det at han selde døtrene sine til ein eller annen rike bonde, og tvingde som regel sønnen sin til å gifte seg med dottera på ein rike gard, for stort sett alltid å halda det innanfor den same familien. Det har en jo sett svært lite av i kystnorge, og den måten som kystnorge levde på kan en vel seie at dei svalt vel på en måte aldri. Dei levde nok i fattigdom, men svalt aldri. Selv om forholda ofte var like karrige som ein husmannsplass inne i landet, så hadde dei det likevel bedre enn desse folka.