Barndomsminner fra livet på hytta i Bjørheimsbygd.
Av Annalisa Thelin Knutsen
Min oppvekst var i byen, eller Stavanger, som den heter. Det var en god barndom med mange gode minner.
Men hver sommer «vokste» jeg opp på landet, eller i hytta vår som lå i Bjørheimsbygd. Vi var der i cirka 8 uker hvert år. Fra jeg var så liten at jeg ikke husker noe, ferierte vi på hytta hele sommeren. Min far og onkel bygde en midlertidig hytte som ble kalt «Skuret». Det var et rom på kanskje 8 kvadrat. Her sov og levde 7 personer tett sammen. Mine foreldre, min eldre søster, Else, meg, tante, onkel og mormor. Det var 3 køyer i høyden, en brei, en smal og den øverste var smalest. Mormor sov på en benk under vinduet. Det var og en liten kjøkkenbenk til primusen. På veggen hang et lite klaffebord som ble slått ned når vi skulle spise. Her bodde vi alle mens pappa og onkel bygde hytta. Det tok sin tid å bygge hytte når en bare hadde helger og sommerferiene til rådighet.
Klar for avreise, en regntung søndag. Skuret i bakgrunnen.
Pappa og onkel gjorde alt for hånd, gravde ut jord og løet stein til grunnmuren. Så satte de opp reisverk og la tak, kledde vegger og satte inn vinduer, alt av brukte materialer. Etter krigen måtte fikk en ikke bruke nye materialer til hytter, de var forbeholdt husbygging. De måtte også bygge kjøkkeninnredning og senger. Ingenting ble kjøpt ferdig.
Jeg var vel 5-6 år før hytta var så klar at vi kunne ta den i bruk. Den var ikke stor, ca. 6 ganger 4 meter. Men her var et soverom med 4 køyer. Hver kveld lå jeg og Else i de øverste køyene og studerte tapetet. Motivene var blomster og sommerfugler. Fantasien fikk vinger, jeg drømte om enger fulle av blomster og om vakre sommerfugler.
Mens hytta ble bygd lekte vi overalt. Vi dukket opp mellom golvbordene eller klatret i vinduskarmene eller lånte pappas verktøy, til hans store fortvilelse.
Endelig klar til bygging. Riksvei 13 ses rett nedfor tomta og i bakgrunnen renner Bleiåna.
Jeg husker alle barndommens somre som varme og fulle av sol, men det var nok litt overdrevet. Men en varm sommer regnet det mye, jeg ville helst ikke ha på mye klær på. Derfor gikk jeg stort sett i kortbukse selv om det regnet.
Fjellene bak hytta var høye og her stoppet de regntunge skyene og slapp alle sine dråper nedover hytta vår. Dermed kunne det øse ned dag etter dag.
Den høsten jeg skulle begynne på skolen var min mor bekymret for jeg hostet en del og tok meg til doktoren. Han så på hvor brun jeg var og mente at den kroppen kunne det ikke være noe alvorlig i veien med. Så selv om jeg bare husker regnet, må der nok ha vært litt sol allikevel den sommeren.
Båtturen til Tau var et eventyr. «Årdalsfjord» lå klar på Jorenholmskaien lørdag ettermiddag. Da skoleferien startet skulle alle på ferie, og båten fyltes med folk og pakkenelliker (bagasje). Min mor fikk alltid sitteplass nærmest døren til dekket. Det sørget styrmannen for. Hun hadde mye leddgikt så hun trengte en plass å sitte, nær døra.
Pappa lesset pakkenellik på pakkenellik om bord, vi skulle være i hytta 8 uker og hadde derfor mye bagasje. Jeg fikk i oppdrag å passe på katten som vi hadde puttet ned i en pappeske. Den kunne ikke bli hjemme alene. I ett sett dukket snuten opp i lokket, jeg dyttet den ned igjen. «Der fo’ran» ropte jeg da katten smatt vettskremt ut av esken. Båten var full av folk og pakkenelliker, så der var mange gjemmeplasser for en katt. Best så det var så jeg den på vei opp til den øvre salongen, jeg sprang etter og lå langflat gang på gang der jeg prøvde å fange den inn. Det var til stor underholdning for mange og forargelse for andre. Heldigvis fikk jeg fanget den inn før vi nådde Tau. Jeg passet godt på at den ikke stakk av igjen før vi var på hytta. Vi trodde det var en hannkatt – men da sommeren var over hadde vi både mor og kattunger med til byen igjen.
En sommer er slutt. Hele familien med tanter og onkler er klar for avreise. Else sitter og holder esken med katten i.
Båtturen nøt jeg alltid, der jeg gikk om bord blant folk og fe. På kaien sto Årdalsbussen klar, vi inntok de fremste setene for vi skulle først av. Bussen svingte ut fra kaien og opp den første bakken. Da spydde jeg. Bussjåføren var sur da han måtte hente bøtte og vaske ut etter meg. Siden holdt onkel alltid sixpencen klar.
Mormor med tre døtre, Svenny, Gerd og Solveig og barnebarna Jorun, Wenche og Edvin.
Hytta var ferdig, og skuret var nå et uthus med mye rart i. På baksiden lå utedoen, den hadde bare tre vegger, en benk med hull og lokk, men ingen dør. Alle kremtet når de nærmet seg, så det var ikke noe problem at vi manglet dør.
Jeg hadde to gode venninner, nabojenta Ingrid og hyttenaboen Kari som var like gammel som meg, og vi lekte dagen lang. Jeg var misunnelig for faren til Kari hadde laget en svingstang som vi kunne turne i, vi heiste oss opp og svingte rundt. En gang lekte vi bondegård. Vi lagte kyr og andre dyr av kongler med stikker til ben. Pappa hadde slått den lille plenflekken så vi brukte graset og hang på hesjer. Om leken varte noen timer eller halve sommeren er ikke godt å si, men du som vi koste oss.
Ungene i full lek i «dammane»
Vi vokste til og litt borti veien var en et sandtak. Der var det mange grunne finne dammer. Der lekte vi og badet dagen lang. Det var fullt av rumpetroll og vi fanget dem på glass. Vi fulgte utviklingen fra de glassklare eggene til froskene hoppet rundt omkring. I dammene plasket vi i på grunna, med magen i bunn uten å komme noen vei, mens vi drømte om å kunne svømme over den Engelske Kanal. Det var ofte snakk om slike svømmere hjemme hos oss. Pappa sa alltid at det kunne vi gjøre når vi ble store nok.
Kari og jeg vasser i «dammane»
«Bleiånå» rant rett nedfor hytta. Det er min barndoms elv. Vi lekte i en liten kulp som av og til var så dyp at vi kunne ta noen svømmetak, vi vasset over elva enkelte plasser. Den var full av glatt stein som isbreen hadde lagt igjen.
Her tok vi ofte morgentoalettet, for ingen hadde slik luksus som dusj. Påsketider når det ennå kunne være litt snø sto vi i støvler i de iskalde vannet og skvettet vann på oss til en liten kattevask.
Kattevask i friske omgivelser.
Da vi ble eldre gikk vi lenger vekk og fant andre badeplasser. Høletjernet var en trivelig plass med to små holmer i. Fra et lite nes kunne vi svømme over til den minste holmen. Der var det et utrolig skue av blomster inni krattet. Vi svømte fra den lille holmen til den store og tilbake igjen. Bunnen var dekket av brun gjørme og på grunna vokste vannplanter. De beveget seg sakte mens vi svømte over. På neset var gjørmen forsvunnet og sand og grusbunnen kom fram. Her lekte vi mye. Kari og jeg hadde et lite skrin som vi gravde ned, så kunne vi leke skattejakt og dykke etter skrinet med det rare i, om og om igjen.
Langs marken ved vannet var det som om det var laget stier i små terrasser. Vi trodde det var kyrne som beitet der som hadde laget stiene, men i voksen alder har jeg fått vite at det var naturen selv som formet dette landskapet. Det kalles solifluks.
Lisa og Else ved stemmen på Vatne. Stemmen og overløpet er fylt med vann.
Wenche ved stemmen.
Vi badet ofte ved stemmen på Vatne. Der er det en kanal som er murt opp med stein langs kantene og dekket med tre i bunnen. På sommeren når det var lite vann i kanalen kunne vi bade og kose oss der. Det var herlige lekeplasser. Vi gikk også innover langs Tysdalsvatnet til den første store steinrøysa med kjempestein. Der var det huler vi klatret opp til. En plass var det mulig å åle seg inn mellom store steiner, videre under neste stein for tilslutt å komme ut litt lenger nede i røysa
Det var langt opp til veien som lå over vannrennen. Vi klatret opp og ned som andre geiter.
Vi klatret også på nedsiden av veien, der var det store steiner i vannkanten. Her stupte vi og så hvor langt ned vi klarte å dykke. Da var vi nok i 12-13-års alderen. Vanligvis balanserte vi på føringskantene langs veien. De var støpte i betong og cirka 15 cm breie øverst. Vi hadde god balanse og ikke høydeskrekk i de tider. Jeg tror vi gikk slik nesten helt inn til Tysdal.
Jeg har et spesielt minne. Kari og jeg lekte i et lite sandtak. Vi laget veier og kjørte med biler. Litt etter litt gravde vi vekk sanden rundt en stor stein. Kari satt rett under, da jeg plutselig reiste meg og sa til Kari. «Flytt deg, steinen kan falle» Kari flyttet seg og der sto vi å så forundret på steinen begge to. Plutselig løsnet den og trillet ned. Kari kunne fått den rett i hodet og blitt skadet, men da steinen var vekk lekte vi videre.
Somrene gikk fort. Jeg kan ikke huske at vi kjedet oss. Om kveldene spilte vi kort med mamma og tante. Mormor så på, hun likte ikke kortspill. Kinasjakk og ludo var også moro. Mamma var full av spillopper og prøvde å lure oss så best hun kunne, så her gjaldt det å passe på. Ingen fikk vinne på grunn av alder eller for at noen skulle være snille. Vinn og tap med samme sinn var mottoet. Da kveldene begynte å bli mørke trakk vi et putetrekk over hodet og dukket opp foran vinduet og skremte de inne, - trodde vi – Moro var det da vi la hele fjeset mot vindusglasset og blåste oss opp.
Pappa var i byen hele uken og kom inn på lørdagene. Han syklet som regel fra Tau. Hver lørdag hentet han en isblokk på fryseriet på Jorenholmen. Med den på bagasjebrettet syklet han den mila det var opp til hytta. Isblokken ble oppbevart i en sinkkasse under en lem i kjøkkengulvet. Her oppbevarte vi melk og annen fersk mat. Isen holdt det kjølig nesten hele uken til vi fikk ny is.
Pappa likte best å sole seg i skyggen under morelltreet.
Vi pleide å sykle ned i bygda og handle hos Peder Helle. Han hadde en god landhandel og der fikk vi også posten. Egg kjøpte vi hos bonden Peder Dale. Vi hadde spann med til å frakte eggene i, spannet hang jeg på sykkelstyret. En gang jeg hadde kjøpt egg og på vei hjem knustes de fleste eggene. Mamma var litt sur, men sa ja da jeg ville lage eggedosis. Men da tok jeg selvfølgelig og knekte de tre hele egga som fantes. Det ble aldri glemt, for mamma likte kokte egg og fikk bare knuste.
Riksvei 13 gikk rett nedenfor hytta. Her boltret vi oss og lekte. Vi tegnet hoppespill i grusen, spilte badminton og fotball. Sykkelen var vår største glede. Kari og jeg syklet og syklet. Trafikken var ikke stor, så vi fikk sykle fritt, uten hjelm eller mye formaninger. Vi måtte passe oss hver dag når det var tid for buss og melkerute som skulle til eller fra ferja på Tau. Ellers kom det få biler og de hørte vi lang vei.
Fra teltturen i Tysdal.
En gang syklet Kari og jeg til enden av Tysdalsvatnet. Vi ville ligge i telt der campingplassen er i dag. Vi var vel 12-13 år. Vi slo opp et spisstelt uten bunn eller noe. Utpå kvelden kom en mann og lurte på om vi hadde fyrstikker. Dette likte vi ikke for det var ingen andre folk i nærheten. Så vi pakket teltet og syklet hjem igjen. Godt var det for det begynte å øsregne og tordne og lyne.
Kari titter fram i teltåpningen. Det var ikke noe hustelt i de tider.
En høstdag hadde Kari og jeg lyst å gå på nøst etter epler og plommer. Det var en frukthage ikke langt fra oss. Men da kvelden kom ville ikke Kari være med. Jeg gikk, og tok veien over en lynghei. Kvelden begynte å mørkne, men det har nok vært lett å se meg i silhuett på heia. Jeg klatret over gjerdet og begynte å fylle lommene med frukt. Da ble jeg var stemmer og noen som kom og lyste med lommelykter. De kom inn i hagen utstyrt med river, og begynte å snakke om hvilke trær de skulle plukke av neste dag. Jeg krøp sammen, smatt med i bekken og listet meg stille av gårde. Hjertet banket men jeg smatt ut av hagen og la ivei hjemover uten at de fikk tatt meg. Det var siste gang jeg gikk på nøst.
Vi lekte også med ungene på Vatne. Der var det både gutter og jenter på vår alder og yngre. Der fikk vi være med å leke i høyet, hente kyrne hjem til melking. Ja, jeg var kry da jeg fikk melke, men det ble visst ikke så mye melk i bøtta.
Hver sommer gikk vi på bæra. Mamma og tantene mine likte å hente bær.
Hjem fra bærtur.
Vi hentet både blåbær og tyttebær. Selv om mamma hadde leddgikt og vondt for å gå, så hentet hun bær. Hun krøp rundt i lyngen fra tue til tue. En gang hun satt på en stein oppdaget hun en huggorm akkurat idet den forsvant ned av steinen. Hun ble sint for hun ville ha fatt i den. Hun var ikke redd huggorm. Så det lærte vi, at vi trengte ikke være redde, for dyra var reddere enn oss. Derfor var det stor moro da onkel Jakob hadde funnet et pinnsvin i hagen og fanget det i et vaskevannsfat. Han kom inn i hytta og ville vise det. Tante ble livredd og sto på divanen og skrek, «få an ut, få an ut» mens vi andre lo og ville klappe den. En gang så hun et pinnsvin forsvinne inne i den bitte lille potetåkeren sin. Siden ville hun ikke gå inn der og spa opp poteter.
Da jeg var 11 år fikk jeg en liten søster. Hun måtte jeg som regel passe på, og det var ikke problem fra mine foreldres side at jeg hadde henne med i «dammane» og andre badeplasser uten at det var andre voksne med oss. Wenche ble tidlig vant med å leke i vannkanten og å bade. Vi fikk lagt inn strøm i hytta i 1957, for tante hadde også fått et barn og ville ikke være der uten strøm.
Jeg hadde ofte en skolevenninne, Brit, med i hytta. Det hører med til hennes beste barndomsminner, hun stortrivdes der. Da vi var i 13-14-års alderen fikk vi reise i hytta alene. Det var stor stas. Vi har nok vært «voksne» og fornuftige. Når jeg tenker tilbake på en spesiell uke tror jeg det. Jeg var vant med å passe min lillesøster Wenche hver dag etter skolen. En sommer var Brit og lillebroren Finn med oss på hytta. Søndag kveld reiste mine foreldre hjem. Så da var Brit og jeg alene med to småbarn, Wenche var nesten to år og Finn fem år. Vi tok oss av dem en hel uke. Vi lekte på veien, badet i dammen og koste oss med ungene. Jeg lurer på om jeg hadde latt to 14-åringer ta seg av mine barn en uke alene i hytta. – Jeg må jo få lov å innbille meg at vi må ha vært svært ansvarsbevisste!
Brit, Finn, Lisa og Wenche leker på riksveien i 1959.
Dette er bare små glimt fra min barndom og fra barndommens rike i Bjørheimsbygd. Da jeg ble litt eldre hadde vi en herlig ungdomstid i hytta, men det er en annen historie.
Annalisa Thelin Knutsen
Født 20-3-1946 i Stavanger, Avaldsnesgt. 94
Fortalt mai 2013