OSS 3 - BLIR 4
Dagboka forteller:
"Fredag 4. August 1944. 0.40 kl.- natt - lille Gjertrud Bjelland fødd.
Laugalandgjenta kom.
Bet. melk hjå Reinert for juli.
Judith Grannes kjem i morgon og skal vera gjenta her".
Lite ante jeg den gangen hvor stor betydning dette ville få for resten av livet mitt.
Jeg - den jentungen som ble kalt like mange forskjellige navn som det er bokstaver i det første døpenavnet mitt, ( ISA, AGGAVENNEN, ANNA LISA eller ANNA ELISABETH), og som dagen før veide 18,5 kg. hadde nå, helt plutselig fått en søster. Jeg som fram til denne dagen hadde vært midtpunktet for all oppmerksomhet i familien. Hva kom til å skje nå?
Egentlig husker jeg ikke noe særlig omkring denne hendelsen og hvordan den nye søsteren min virket inn på dagliglivet i huset vårt den første tiden.
Hun ble døpt Gjertrud Tove.
-
Gjertrud-navnet fikk hun etter far sin farmor Gjertrud Bjelland f.Kolbenstveit. Far var veldig glad i farmoren sin som han bodde hos fra han var 2 år gammel. Da døde nemlig hans egen mor, Anna.
Gjertrud - vår oldemor, bodde i en liten kårstue lenger nede i hagen på Bjellandsgården i Fister. Det rare var at den natten Anna døde, våknet Gjertrud av et drømmesyn. Hun så plutselig for seg at svigerdatteren Anna kom til henne med Toralf ved hånden og sa: "Sjå her Gjertrud, -du må ta àn Toralf frå nå av for nå fere eg". Oldemor ble sittende oppe resten av natten og tenke på dette, og vente på nærmere beskjed. Grytidlig den påfølgende morgenen hørte hun tunge steg utenfor kårstua og så banket det på døren. Inn kom sønnen Ola og sa: "Hu Anna fôr i nått" . Gjertrud kunne da bekrefte at dette hadde hun blitt fortalt av Anna selv om natten, samtidig som hun hadde blitt gitt ansvaret for Toralf. Slik ble det da også.
-
Tove-navnet var oppkalling etter far Toralf. Tovenavnet var nok først og fremst mor sitt ønske, for i far sin dagbok på hennes fødselsdag stod bare: "Lille Gjertrud Bjelland". Hver gang han omtalte søsteren min i dagboken etterpå og så lenge han levde, skrev eller sa han bare G eller Gjertrud. Det var nok det navnet han hadde et forhold til, mens mor svært gjerne ønsket å ha et barn som var oppkalt etter faren.
En av de få tingene jeg husker fra den første tiden med en ny søster i huset var at jeg fikk et enda sterkere forhold til far etter at Gjertrud Tove ble født, -kanskje fordi mor ble opptatt med det nye "nusset" i huset.
Fra dette tidspunktet fikk jeg forresten lov til å være med far på jobb på skolen hver dag. Selv om det ikke var mulig å bli innskrevet på skolen før i 6-års alderen, fulgte jeg trofast bak far og Åtland til skolen med ransel på ryggen hver eneste skoledag og var mer enn lykkelig for endelig å få være en del av den ungeflokken jeg så utenfor huset vårt hvert friminutt. Slik fikk jeg mange nye venner og mye spennende lærdom, både fra skolefagene og fra det sosiale samværet med ungene på klassetrinnene fra 1. til og med 3. klasse i den todelte skolen i Bjørheimsbygd.
Ungene i klassen kom fra Holta, fra Heggheim og fra hele Bjørheimsbygd. Det var ingen som hadde ordentlige regnklær på den tiden, så derfor hadde ungene fra Holta og Heggheim klesbytte med seg i ranselen sin. Holtagjengen fikk tørke de våte klærne på snor ved siden av vedovnen i klasserommet, mens Heggheimsgjengen tørket klærne hjemme hos oss i lærerboligen.
Det skjedde forøvrig dramatiske ting i forbindelse med vedfyringen i skoleklassen. En dag da det minket på vedskiene vi fyrte med, kom det plutselig en mus springende ut fra vedkassen. Dette skjedde midt i skoletimen. Alle ungene satte i et hyl og trakk beina opp fra gulvet, men unntak av ei jente som het Maria Fotland. Hun sprang ut på gulvet, greip ei vedskie og slo vilt etter musen som selvfølgelig var livredd og sprang fram og tilbake på gulvet for å finne seg en ny gjemmeplass. Maria traff musen i hodet etter noen ganske få feilslag, og dermed var det bare å konstatere at musen var steindød. Maria satte seg ned på pulten sin etterpå som om ingenting hadde hendt, eller som om dette var daglig kost for henne, men så var hun da også en tettbygd, liten knabb av en jentunge med stritt, mørkt hår, oppstoppernese og mye fregner, og mye tøffere enn noen jentunger jeg hadde møtt tidligere.
En annen episode jeg husker fra mine første skoledager var at helsesøster kom for å gi oss skolebarna en eller annen slags sprøyte. Dette var noe jeg hadde stor respekt for og liten interesse av for egen del. Jeg tok derfor likegodt beina fatt ut fra klassen og gikk hjem. Opp i 2.etg. stod det en stor, gråmalt kiste og den krøp jeg oppi for å gjemme meg. Det gikk både lenge og vel før jeg kom ut fra gjemmestedet mitt, -ja faktisk så lenge at helsesøsteren var reist tilbake til Jørpeland. Men – for å lede oppmerksomheten bort fra min ugjerning og foreldrene mine sin redsel, gjorde jeg enda en ulydig ting: Jeg påsto at jeg hadde svelget en blyant og dermed hadde fått så vondt i magen at jeg måtte gjemme meg.
Jeg fikk en svær jobb med å forklare at jeg hadde servert 2 løgner på strak arm den dagen, - ikke akkurat slik jeg ønsket å være.
Mor sydde forresten en fin lys blå snekkerbukse til søsteren min den sommeren hun var 3 år. Buksen hadde kanter med fargerike ruter i orange, gult, brunt og rødt nederst på buksebeina, samt på de to lommene foran på buksen og øverst på smekken hvor selene ble knappet fast. I tillegg broderte mor bokstavene GT på brystet av buksesmekken over en trekant . Dette førte raskt til at Åtland begynte å kalle henne for "Gamle Testamentet".
Vi kunne blitt litt av et par vi to søstrene, ISA og "Gamle Testamentet", men det vennskapet utviklet seg nok lenger framme i tid.
Det var plagsomt å måtte ha GT med ut å leke etterhvert som hun vokste til og ble 2-3 år. Spesielt ille var det hver gang jeg skulle ut å farte med Astrid som var 2 år eldre enn meg på 6-7 år og dermed vel 6 år mer enn GT.
Selv om vi ikke hadde lov til å oppholde oss på veien eller gå østover eller vestover i bygda, var det et kjempestort område å leke på innenfor gården til Astrid og hennes familie. Vi ble likevel sterkt hemmet i å kunne springe hvor vi ville og så raskt som vi ville når GT var med, selv om hun sprang så fort hun kunne med de små føttene sine.
Til stadighet ble hun hengende etter, sutrende og klagende over at vi sprang så altfor fort. Jeg må innrømme at det ikke var sjelden at vi rasket på ekstra mye når hun var med oss slik at hun skulle be om å bli fulgt hjem igjen til mor. Det var alltid tryggest at hun selv ba om dette, for jeg hadde liten lyst til og gå hjem med henne på eget initiativ. Det var det samme som "ikke å være snill" , -slik som det var forventet av meg.
Det var slettes ikke rart at GT satte stor pris på det fine hoppetauet hun fikk av mor en gang hun kom fra byen, for med det kunne hun trene seg opp til å bli like rask på foten som vi store jentene. Da hun la seg den kvelden hun hadde fått hoppetauet sa hun som en fortsettelse av kveldsbønnen sin: "Glad eg har hoppetau. Godt eg har sobeleistar"! Hele livet har GT vært glad i både å hoppe og springe raskere enn raskt!
Den dag i dag ser jeg GT for meg mange meter bak Astrid og meg, med den spisse, hjemmesydde grønne luen på seg. Luen hadde en lys skinnkant rundt ansiktet og fra spissen av luen hang det to runde, hvite skinnkuler dinglende i hver sin snor.
GT fant etterhvert sin egen lekekamerat i Åsta Barkve. Åsta bodde på nabogården der hvor Astrid bodde, i huset til bestemor Borte som vi kalte henne. Bestemoren het egentlig Ane Barkve, men fordi hun bodde "der borte", og ikke var den andre bestemoren til Astrid som bodde på Finnøy, fikk hun dette navnet.
Åsta var like gammel som GT, og disse to fikk etterhvert en god del historier etter seg.