ÅTLAND, JA!
Det forriktige navnet til Åtland var Anders Åtland, men jeg fikk meg aldri til å kalle ham annet enn Åtland.
Han var den andre læreren på skolen i Bjørheimsbygd. Han bodde alene i den ene enden av lærerboligen der vi bodde. Siden vi var en hel familie, og han var helt alene, hadde han bare en stue som var like stor som vår, samt et kammers hvor han sov.
I den tiden var det ingen som hadde bad. Derfor kom Åtland hver kveld før han skulle legge seg inn på kjøkkenet vårt og hentet en bøtte full med varmt vann slik at han kunne vaske seg og bli rein før han skulle sove. Hvor alt dette vannet ble av etter vaskingen vet jeg ikke, men han hentet alltid ny bøtte full - hver dag.
Åtland var alltid alene. Aldri så jeg at noen kom på besøk til ham, og alle måltidene spiste han sammen med oss med mor som felleskokk. Jeg fikk streng beskjed om å sitte fint ved bordet når Åtland var hjemme. Vi kunne nok le og tøyse litt slik som vi gjorde når vi var helt alene i familien, men det måtte gå for seg i rolige og sømmelige former. Dette forstod jeg svært godt. Jeg ønsket slettes ikke at Åtland med den strenge rynken i pannen skulle se enda morskere ut.
Mor la hver søndag en fin, nystrøket duk på frokostbordet og det ble ekstra fint de gangene hun brukte den duken som hadde broderte blomster strødd utover og en fin kornblå kant rundt hele duken.
Det eneste jeg visste om Åtland, var at han var den andre læreren på samme skole som far, hadde bursdag på samme dagen som far og at han var organist i kirken på Tau.
Det hendte at han en sjelden gang snakket til meg om moren sin som het Marta og som bodde på Gyland. Noen ganger pekte Åtland langt sørover på himmelen og sa at de skyene som kom seilende akkurat da, egentlig var røyken fra skorsteinen til Marta. Når det kom mange røykskyer der sørfra, så var det nok fordi Marta kokte kaffe på komfyren sin på kjøkkenet.
Åtland hadde et stort, sort orgel i stuen sin som han spilte på. En gang inviterte han meg til å komme inn til seg for å høre. Jeg var veldig redd for å gå inn til ham alene, men - jeg torde ikke å si nei takk. Jeg gikk derfor inn og satte meg aller ytterst på en av de store, brune skinnstolene som stod i stuen. Jeg aner ikke hva han spilte og hvor lenge det varte, men jeg husker at jeg takket så fint jeg kunne og skyndte meg hjem til mor og far igjen så snart han stoppet spillingen.
En vintermorgen var det komt veldig mye snø ute. Uheldigvis var ytterdøren inn til huset vårt blåst opp i løpet av natten slik at hele yttergangen var full av snø. Jeg hadde aldri sett snø inne i et hus tidligere, og undret meg veldig på hva dette hvite var som dekket hele gulvet og lå langt oppover veggen. Da kom Åtland og fortalte med alvorlig mine at dette hadde GUD gjort i løpet av natten. Jeg sprang selvfølgelig rett inn til mor og far og ropte at de måtte komme å se hva GUD hadde gjort i gangen vår.