Sing Sailor OH.
Historie om shantymannen Issak-Ivar.
Det var en fin høstdag 1920. Det var mye folk i krambuene i Vågen, koner med korger og parafinspann, mannfolk med en slunken rypesekk på ryggen, hester med langkjerre og tømmen bundet rundt frambena utenfor. Da hørtes kraftig og taktfast sang borti Straen hvor en del karer dro opp et fartøy. På et blunkt var krambuene tømt for folk, vinduene rundt omkring kom på vid gap. «Lass'e gå å høyra - han Issak-Ivar synge». - Og han Issak-Ivar sang - «Heave aweigh for Sancty-Anna, heave aweigh, we're bound for Mexico». Nedover Vågabakken kommer direktør ved Stålverket, Halvard Sæter, det var en mann som hverken så til høyre eller venstre, og aldri hilste på eller blandet seg med «almuen». Nå stoppet han, tok pipen ut av munnen og gikk bort i Straen og lyttet han også.
Kabelstrekk på Jørpeland.
Da de tykke kablene ved kraftstasjon II skulle hales på plass, var det shantymannen Issak-Ivar som holdt takten. «What shall we do with the drunken sailor» og mange andre sanger fra sjøen ljomte i Dalen. Han dro til sjøs i 1881, 14 år gammel, og var sjelden hjemme, det lengste «strekket» var på tolv år, det var ingen gratis hjemreise etter tre måneder i sjøen dengang.
En gang frøs fullriggeren han var ombord i fast ved Nova Scotia. Issak-Ivar og en styrmann ble stående ombord. «Isjoklane hang'frå skott og køyer», fortalte han etterpå. De fikk hyre på en engelsk bark for å komme seg over til Europa - dette gjorde at Sanna, konen hans, ikke fikk sjømannspensjon da hun ble enke, for å ha krav på det, måtte en bare ha seilt med norske båter. Issak-Ivar for som båtsmann, seilmaker, men var først og fremst kjent som shantymann på de sju hav' - i sjøfartsboken hans står skutenavn som: «Prospector» - «Solgran» - «Angelo» - «Laugen» m.m.fl. Han giftet seg i 1907 og var innom Stålverket da det startet i 1912, men det passet ikke for en «deep-sea sailor» som Ivar. Sammen med broren Erik kjøpte han Lista-skøyta «Våga» og gikk med «singel og sand».
Issak-Ivar var en glad gutt og en gledespreder, kom han inn på krambua, fikk han stemningen på topp med en frisk shanty.
Sjøfartsboka til Isak.
Da en av de siste skutene han sto ombord i dro ut fra Stavanger med Issak-Ivar syngende «Heave aweigh for SanctyAnna» på bakken var Storkaien svart av folk, forteller de som hørte på. I 1922 døde han, kisten ble kjørt ned til Vågen på langkjerre med småjentene Tobbi og Ingrid sittende bakpå, her ble den tatt ombord i en skøyte og fraktet til Solbakk og så med lang kjerre igjen til kirkegården på Strand.
Ivar Isaksen til venstre og søskenbarnet Daniel Jørpeland.
Daniel var søskenbarn til Ivar og var som han en riktig frisking. En fin sommerlørdag var han med og kastet såter, og da sier han til moren: «Du mor, det ska' vera dans på Tau ikveld, eg går sta' med kameratane mine». Moren var nok en bestemt dame og sa at «me ska' høya i ittemiddag så du får'kje gå, og drege du ligavel, tar du'kje koma atte». Daniel gikk. Sent på natten kom han tilbake, hentet tøyet sitt og det som var hans, og dro til sjøs. Han kom ikke mer tilbake - d.v.s. han var hjemme en liten tur i 1927? Han og Issak-Ivar var gode venner og var meget sammen i ungdommen. Daniel var en mester på dansegulvet og kvikk med knyttnevene. Han ble en stund kalt den beste slostaren og dansaren i Boston. Han slo seg ned i Amerika og døde der.
