Kopper
Av Annalisa Thelin Knutsen
Kopper, variola, akutt, smittsom og meget alvorlig sykdom med karakteristisk utslett. Sykdommen fremkalles av et virus som særlig forekommer i svelget og i utslettet; i mindre grad i blod, urin og avføring. Alle som ikke er vaksinert eller som ikke tidligere har hatt sykdommen, er mottagelige for smitte. Inkubasjonstiden er 11–17 dager, og pasienten er smitteførende fra første sykdomsdag og til den siste skorpe etter utslettet er falt av. Utslettet begynner som røde flekker, først i pannen, og brer seg raskt over hele kroppen. Flekkene utvikler seg til blemmer, innholdet i blemmene forandrer seg til materie, og etter hvert tørker de inn. Skorpene faller av og etterlater brune flekker eller arr. Utslettet utvikler seg likt over hele kroppen. Dette skiller utslettet fra vannkopper som er en bagatellmessig tilstand i forhold til kopper. Dødeligheten er stor, 20–30 %, og spesifikk behandling finnes ikke.
Kopper har vært en av de mest fryktede sykdommer. En særlig ondartet epidemi gikk over Island i 1707: Av landets 50 000 innbyggere døde det året 18 000 av kopper. I de 100 årene som fulgte, regnet man med at 45 millioner mennesker døde av kopper bare i Europa. Man satte store derfor store forhåpninger til koppevaksinasjonen, som ble innført av den britiske legen E. Jenner i 1796. Vaksinasjonen ble innført i Norge i 1810, og etter dette avtok forekomsten av kopper. (Kilde: Store Norske Leksikon)
Koppevaksine.
Fra 1810 ble det påbudt ved lov at alle i landet skulle vaksineres.
Den første koppevaksinasjonen i Strand ble gjort av presten Schavland i 1801. Han var tidlig ute, bare 6 år etter at vaksinen ble innført i England, og 9 år før det ble påbudt her i landet, var han i gang her i kommunen.
Vaksinasjonen ble ført inn i kirkebøkene. Allerede i 1816 var det en egen rubrikk for de som ble konfirmert hvor det sto: Når og af hvem vaccineret.
I enkelte kirkebøker førtes egne lister over alle som ble vaksinert. Her får en vite barnets navn, alder og foreldre. Alle fikk en vaksinasjons attest som de måtte vise blant annet når de ble konfirmert. Attesten skulle skrives ut av presten uten betaling, sa loven.
Her har vi fått låne tre attester.
Halvor Halvorsen Langeland var 2 og ¾ år da han ble vaksinert i 1855. Det var sogneprest Jæger som skrev under på den. Inger Karine Eriksdatter Kvam ble vaksinert i 1857, og Hans Andreas Langeland ble vaksinert i 1884. Begge var litt over 2 år gamle.
Da Halvor ble konfirmert i 1868, ble vaksinasjons dato og år skrevet i kirkeboka. Når en ser på de andre konfirmantene viser det seg at de fleste ble vaksinert på 1850 tallet, mens andre ble vaksinert i konfirmasjonsalderen.
Attesten var viktig, den måtte fremlegges når et par ville ta ut lysning før bryllupet og ved andre anledninger, så som flytteattester.