Strandbuen 19 desember 1989, Bernt Christophersen

Fossekraften har strandbuen utnyttet til kverner, til større møller og endelig til kraftverk, går det fram av boka. Vi føyer til sagbruk, som også var en viktig næring. 
Et vasshjul har kar, eller lommer som samler opp vannet. Det begrenser hjulets fart. Kvernkallen har derimot vinger eller fjøler som stikker ut fra en aksling. Da blir farten mye større.

På sett og vis er med andre ord Strand kommunes våpen noe misvisende. Det førestiller vasshjul, som er brukt i liten grad. En annen innvending er at vasshjulene i emblemet ved første øyekast nesten tar seg ut som tannhjul. Imidlertid har også tannhjulene vært sentrale i kommunens nyere historie, vi har da stålverket i tankene.

Avskogning 
Holger Barkved forteller i den velskrevne «Soga um Strand» at kommunen fra gammelt av har vært kledd med stor skog, spesielt eikeskog. Men det ble drevet for hard skoghogst. Allerede rundt 1650 var det snakk om avskoging i Strand.

For å stoppe avskogingen, kom myndighetene inn med begrensninger. Bare sagene på Fiskå, Tau og Jørpeland ble godkjent som såkalte kvantumssager. Mot å betale en ekstraskatt, fikk de sage et fastsatt kvantum tømmer. Men bøndene fant skatten for tung. Sagene kom i rike byfolks hender.

Det var også sag i Botne og på Svines, men disse fikk bare sage 600 bord i året. Svines er ved siden av Bjørheimsbygd et av de få steder det ennå er sag i kommunen. 
I 1838 fikk Jørpelandssagen en konkurrent på Tunglandssida av elva. Det ble rettsak, og dommen lød på at Jørpelandssagen alltid måtte være sikret nok vann og tolv tylfter tømmer før Tunglandssaga fikk sage.

Femti kverner 
Holger Barkved skriver at så godt som hver gard hadde egen kvern der de malte sitt havre og bygg. 
Mølla på Fiskå er så gammel som den skrevne historie. I 1872 ble det bygd en større mølle der. Men den malte bare havregryn og grynmel. Resten malte folk hjemme i egne kverner. Peter Barkve talte en gang over hvor mange gardskverner det var i Strand ved utgangen av forrige århundre, og han kom til et halvt hundre.

Barkve er født i 1904. Han husker at han var med til Tau med kornet. Det gjald om å komme av garde med hest og kjerre tidlig om morgenen, gjerne i to, tre tida. Møllen på Tau ble brukt av øybuene, like ut i fra Utsira. Øybuene slo seg sammen, og kom en i køen etter en kornbåt fra en øy, kunne en like gjerne dra hjem igjen. Det tok for lang tid å vente.

Nytt og gammelt side om side. Historien er godt ivaretatt på Tau.

Tou Mølle 
Kvernhusene som står på Tau i dag, har stått siden vassretten tilhørte prestegården. Barkve kjenner til at det var kvernhus også på sørsida av elva og på nedsida av veien, i alt fem kvernhus. De kvernhusene som står igjen, ble minst brukt fordi de var så små. 
I et stor kvernhus på nedsida av veien var det to kverner og to tørker. Det ene vasshjulet en hadde ble brukt til å røre om i det flate jernkaret som var tørke. 
Ved en stormflod i 1921 var bølgene så store og vannstanden så høy, at kallene under dette kvernhuset ikke ville gå rundt, minnes Barkve.

1855 var et merkeår for Strand. Da kom «storindustrien» til bygda. Velhavende personer fra Stavanger dannet Tou Bruk. Med en aksjekapital på 100 000 spesidaler, satte de i gang møllebruket et år etter, og de kom i gang med bryggeri i 1858. Ølet fra Tou ble brygget på Tau like til 1919. Da ble bryggeriet flyttet til Stavanger.

Vasskraft
Det var vasskraften som var utgangspunktet for industrien i Strand. Var vannmengdene i minste laget, ble det bygget stemmer ved utløpet av vannene bekken kom fra. Så kunne en spare vannet til kornet skulle males.
I 1903 kom det rareste folk hadde sett. Det ble montert to dynamoer på 25 hestekrefter ved Tou Bruk og bygningene fikk elektrisk lys! 
Seks år senere ble Ryfylke Kraftanlegg dannet. Deler av Tunglandsånå ble lagt i trerør, og kraftverket på Jørpeland ble bygd. Meningen var å bruke kraften til et treslipeverk, men prisen falt, og planen ble endret. 
I stedet kom en til at stålsmelting kunne være tingen. Arbeidet med verket ble startet. Pengestrømmen veltet innover bygda, og det samme gjorde brennevinet.

I 1913 ble det første stålet tappet på Jørpeland. Stålet ble smeltet ved hjelp av kull, senere tjære, før en gikk over til elektrisk smelting. Kraftverket i Dalen økte effekten fra 1600 til 6800 hestekrefter. 

Jørpelandsvassdraget
På tross av alle disse kvernkaller, vasshjul og nå turbiner, renner det fortsatt vann i Tunglandsånå, eller Jørpelandselva som den også kalles. Oppe i Jørpelandsheiene ligger de fleste idylliske vann og elver urørt. 
Som kjent har Lyse Kraft lenge arbeidet for å få temmet også disse kreftene, et av de siste vassdrag i Rogaland som ikke allerede er bygget ut. 
Fallet er lite og vannmengden begrenset. Utbyggingskostnadene er så høye at prosjektet har dratt ut i tid. Så mye ledelsen i Lyse Kraft enn vil regulere, har de for tida ikke rå. 
Statlige myndigheter er måtelig begeistret. Også i Strand kommune har et mindretall protestert. Da hovedsakelig for å få vernet de siste metrene av vassdraget slik at fisken kan gå opp Tunglandsånå.

Spørsmålet framover er om det fortsatt skal få renne noen urørte elver og bekker i Strand og Rogaland, slik det har gjort til alle tider.

Men vasshjulene var ikke raske nok. Derfor ble kvernkaller som disse brukt da melet skulle males.