- Detaljer
- Treff: 104
Foredragene i historielaget dreier seg for det aller meste – selvsagt – om fortiden. Det gjaldt også Arnfinn Fiskås engasjerende gjennomgang av bedehusbevegelsens historie i Torghuset på Jørpeland mandag 13. november, et foredrag som samlet godt over femti tilhørere. Men Fiskå dristet seg også til å se litt inn i framtiden for bedehusenes vedkommende, og han så fire alternativer:
- Bedehusene dør ut.
- De lever videre, men blir marginalisert, et samlingssted for noen få, konservative som fortsetter å kjempe mot den sekulariserte moderniteten.
- Noen bedehus kan bli egne menigheter som er moderne med hensyn til formidling og teknologi, men religiøst konservative, med vekt på tradisjonelle moralnormer. Inspirert av amerikanske, evangelikale kirkesamfunn. Egne parallellsamfunn, gjerne med egne skoler.
- Noen kan komme til å fungere som en blanding av kirke, bedehus og bygdehus, men ikke så mange, tror Fiskå.
I det store og hele har bedehusene hatt sin tid, hevdet foredragsholderen; bedehusenes glanstid var fra rundt 1900 til 1960-70. Da kunne de ha stor betydning som samlingspunkt og møtested for hele lokalsamfunn. Men de var også forskjellige, bedehusene utgjorde en mangfoldig bevegelse, understreket han.
Fiskå tegnet opp de lange linjene i lekmannsbevegelsens historie, fra Hans Nielsen Hauge og hans haugianere, herrnhuterne og brødremenighetene til Gisle Johnson og hans kapellaner, misjonsorganisasjoner og Lars Oftedal. En rød tråd gjennom disse vekkelsene, til tross for betydelige forskjeller, var motstand mot det moderne gjennombruddet, frykt for at den kristne kulturarven skulle gå tapt, en mur mot det man oppfattet som religiøst og moralsk forfall. Det var på mange måter en demokratisk bevegelse, ofte med en aversjon mot elitisme, men også religiøst og politisk konservativ, for det meste.
I vel hundre år spilte bedehusene en sentral rolle i mange norske lokalsamfunn. Det gjør de ikke lenger, men som en kraft i norsk historie har de avgjort krav på interesse, slik Arnfinn Fiskå fikk godt fram i sitt foredrag.
- Detaljer
- Treff: 141
Bedehusene har spilt en viktig rolle i bygd og by siden midten av 1800-tallet. Arnfinn Fiskå gir oss et innblikk i bedehusenes historie i Biblioteket, Torghuset på Jørpeland mandag 13. november kl. 19. Bildet viser fra venstre lærerboligen, skolen og bedehuset i Bjørheimsbygd.
- Detaljer
- Treff: 243
Kva har forandra Norge mest – kraftutbygginga på byrjinga av 1900-talet eller oljeutvinnga mot slutten av århundret? Utan tvil: kraftutbygginga. Den gav oss elektrisk straum, ein nødvendig føresetnad for heile det moderne samfunnet, og den gav landet nye industristader rundt omkring i bygder inst i dalar og fjordarmar.
Eit av dei tidlege, store kraftutbyggingsprosjekta var anlegget i Flørli, og det var ikkje utan grunn: Landskapet rundt Lysefjorden er perfekt for kraftutbygging, påpeika Tora-Liv Thorsen i sitt foredrag om Flørli-utbygginga for meir enn 80 frammøtte i kinosalen i Torghuset på Jørpeland måndag 16. oktober. Prosjektet byrja i 1914 med at forretningsmannen Einar Meling frå Stavanger kjøpte garden Flørli for 16.000 kroner. Meininga var å bygga eit kraftverk som skulle skaffa straum til eit smelteverk som skulle produsera ferrosilisium til eit stålverk i Duisburg i Tyskland.
Kraftverket fekk konsesjon i 1916, og utbygginga kunne byrja. Kai og hus skulle byggast nede i Flørli, og ikkje minst skulle det byggast ei røyrgate med eit fall på 740 meter. Det var ingeniørkunst av godt merke, men først og fremst var det eit umenneskeleg slit som Tora-Liv Thorsen fekk formidla på levande vis til tilhøyrarane. Blytunge bører øydela mange ryggar, og betalinga var mest ikkje til å leva av. Anlegget i Flørli var og er imponerande og spektakulært, men det måtte eit blodslit til for å få det ferdig. Det var dei slitarane som var dei verkelege heltane i Flørli, meinte Tora-Liv Thorsen.
Kraftverket blei ferdig og kom i drift i 1918. Men det planlagde smelteverket blei det aldri noko av. Då første verdskrigen gjekk mot slutten og Tyskland såg ut til å tapa, fekk tyskarane mindre bruk for stål, og stålverket i Duisburg trekte seg frå planane om smelteverk i Flørli. Men straumen blei det bruk for – i Stavanger. Med endå meir slit blei linjer spent over fjell og fjord til kraftverket som Stavanger Elektrisitetsverk alt hadde i Oltesvik. Derfrå kom straumen vidare til Stavanger, der den gav lys og varme både til heimar og industri, ikkje minst hermetikkindustrien. Slik la straumen frå Flørli grunnlag for ei ny tid i Stavanger, slik kraftutbygginga i det heile ga nye tider for heile landet.
- Detaljer
- Treff: 275
Foredrag av Tora-Liv Thorsen mandag 16. oktober kl. 19 i Kinosalen, Torghuset på Jørpeland.
Historia om kraftverket i Flørli er historia om det fallande vatnet og Castberg si radikale konsesjonslov, men først og fremst historia om rå muskelkraft. Og til tross for desse tre uslåelege elementa, stod dei framfor ein fullstendig fiasko i 1917. Så klarer dei å hiva seg rundt og berga det heile, likevel! Eit mirakel som løfta Stavanger ut or fattigdom og naud!
- Detaljer
- Treff: 348
På og ved Tau har det vokst fram en hel liten klynge av avanserte teknologi-bedrifter. Noen av dem er nokså nye, men en av dem kan i år feire 75 års-jubileum: Comrod, tidligere Brødrene Tjøstheim. Mandag 18. september fikk rundt 50 frammøtte høre Harald Maaland fortelle historien om denne egenartede bedriften, som han også har skrevet bok om. De to brødrene Tjøstheim, John og Jakob, startet i det små med et lite, mekanisk verksted i kjelleren på løa til faren. Det første produktet var fiskestenger i stål, men ved en tilfeldighet fikk de øye på det nyeste fra Amerika - en fiskestang av glassfiber. Dermed dro John over Atlanteren for å lære seg den nye prosessen. Det gjorde han på rekordtid, tok lærdommen med seg hjem, og etter noen måneders eksperimentering kunne de to brødrene starte produksjonen av glassfiberstenger på Tjøstheim. Det ble en suksess, og senere fulgte andre produkter i samme materiale - skistaver og ikke minst antenner. Dette siste ble etter hvert hovedproduktet. Bedriften vokste først ut av lokalene i kjelleren, og en ny fabrikk ble bygget på Tjøstheim i 1955. Den ble også raskt for liten, og en ny fabrikk sto ferdig på Tau i 1969, på tomten hvor bedriften fremdeles holder til. I 1986 ble familiebedriften solgt til Chr. Bjelland og fikk navnet Comrod, og senere har både nye eiere og nye produkter fulgt slag i slag. I dag er bedriften verdensledende på sitt felt, med produksjon av både avanserte antenner, høyspentmaster og andre produkter i glassfiber/kompositt. Men dugnadsånden fra den første tiden på Tjøstheim lever videre i bedriften.
Underkategorier
Lagsmøte om Kolabyda 15-1-2020
Tora-Liv Thorsen fortalte for ivrige lyttere..
Levende historie fra Kolabygda
Et fullstappet kjellerlokale i Folkets hus på Jørpeland ble onsdag kveld 15. januar presentert for levende historie fra Kolabygda, det nyeste tilskuddet til Strand kommune. Engasjert og kunnskapsrik forteller var Tora-Liv Thorsen, med god assistanse fra Eli Helena Stein. Det var en historie om et liv i små kår, på små gårdsbruk med noen få kyr, noen sauer og høns, der det for det meste var nødvendig å kombinere med fiske for å skaffe seg nok til å leve av. Den som eide skog, var også bedre stilt. Bygda har jo navnet sitt fra brenning av trekull, som ikke minst ga tjære til å tjærebre båtene. Tre sagbruk har det også vært i Kolabygda. Det var også en historie om godt naboskap og samhold, og en sjelden gang om store lykketreff, som det eventyrlige brislingkastet i Skeivik for 60 år siden, da 75 tonn brisling plutselig skaffet et notlag mer penger enn de hadde sett før. Vi ser fram til å høre mer fra Kolabygda i Strand Historielag.