Fiskaa.jpgcontrast1.jpg

Noen utvandrere fra Strand.

Utvandring fra Strand

 

 

Personer jeg traff i forbindelsen med min jobb i Strand bibliotek. Litt om deres tilknytning til kommunen og hva de har fortalt. Jørpeland 2000 – Annalisa Thelin Knutsen

Fra Strand dro 1190 personer i åra 1836-1920 til USA

 

Sommeren 1994 var Maricia Turcotte på let etter sine røtter. Hun besøkte biblioteket, og jeg hjalp henne med opplysninger om familien fra Åsen. Til takk sendte hun meg en bok om alle etterkommerne til Jens og Berta i Amerika. «The Jensen clan» finnes i biblioteket.

Boka skulle oppdateres noen år senere, og Paul Jensen kontaktet meg. Han vil komme hit og jeg satte opp slektstavle og fant fram til andre etterkommere fra Åsen som bor i Strand i dag.

 

Haugesund har Marlyn Monroe!

Åsen har Noel Neill, best kjent som : Lois Lane, filmstjerne med røtter fra Aasen. Hun spilte kjæreste til Supermann Georg Reeves – med 78 TV episoder fra 1953-58. 45 filmer bl.a : Gentlemen Prefer Blondes -- med Marlyn Monroe-

 

Jens Jensen Åsen f. 1814, død 1906- 92 år. Gift 1837 med enka:

Berta Henriksdtr. Strand f. 1810 død 1850- 40 år gammel, hun hadde 3 barn.

 

Jens, Berta og 4 barn i alderen 12-9-7- og 5 år dro i 1850 til Amerika.

Bertas barn fra 1. ekt. På 18-16-14 år ble igjen i Norge men kom over i 1854. (kanskje sammen med Idsebuer)

Samtidig dro Bertas bror Peder Henriksen Strand med kone og 4 barn.

De reiste med skonnerten ”Ebenezer” til New York

 

De hadde nok solgt unna alt de kunne klare seg foruten, for å dekke billetten. Det var ikke de fattigste som reiste så tidlig. De betalte:

14 spesidaler for voksne   28

8     ”     under 12 år         24

6     ”         ”       6 år           6           58 spd.

Ei god ku kostet 14 spd.     Verdi som 4 gode kyr.

Til sammen 58 spd. For alle 6.

Det var mye de trengte for overfarten. De måtte ha eget sengtøy, kvitler, tepper og madrasser. Ikke minst mat.

Det vanlige var sur melk, øl, flatbrød, saltet flesk, tørket kjøtt, poteter og gryn, nok til hele familien i 12 ukers overfart. Folk dro på våren, da matlagrene begynte å ta slutt, potetkvaliteten var det nok så som så med. Om de hadde nok mat er ikke godt å si.

Klær måtte lages, spinnes, veves og vadmelen stampes. Vadmelsklær var nok det vanligste, det måtte være nok for lang tid framover, de kunne ikke regne med å få råd til å skaffe seg det meste de første årene.

Dessuten alt utstyr de trengte for å livberge seg i Amerika. Mange dro på redskaper, plog, og annet en farmer trengte, dessuten mye til husholdningen, så som tiner og annet til å oppbevare mat og klær i. Ikke minst var bibelen en trofast følgesvenn på reisen.

Alle sov på mellomdekket i køyer som rommet opptil 4 mann.

Maten ble kokt på dekk, vannet og brensel ble rasjonert.

I finvær kunne det være lystig om bord, med dans og lek på dekket, men i styggevær måtte alle under dekk og lukene skalkes. Intet lys og ingen varm mat. Dårlig ventilasjon, og mange sjøsyke folk, gjorde overfarten til et mareritt. På en overfart sørget skipperen for at det ble kokt byggsuppe som alle ble tvunget til å drikke etter at de hadde lagt sjøsyke i flere dager. Det hjalp. Det var mange barn som ble født om bord, under de mest uhygieneske forhold, det er ikke rart at flere døde.

Sykdom og død var vanlig, og mang en utvandrer kom ikke lenger enn til Atlanteren.

 

Det fortelles at i en båt var det en familie som mistet spedbarnet sitt. De ville at det skulle begraves på Amerikansk jord, så de fortalte ikke noen om det, de gjemte barnet så godt de kunne..

Kapteinen ble var en hval som lenge hadde fulgte skuta seg. Han visste at når det var døde folk om bord fulgte hvalen etter. Derfor satte han i gang undersøkelse og familien måtte fortelle at barnet deres var dødt. Da ble det nok en begravelse i havet. Etterpå forsvant hvalen.

 

Ellis Island mottaksstasjonen i New York ble opprettet i 1850

Det er mulig at Jens og Berta måtte innom der. Derfra dro de oppover Hudson River antagelig med hjulbåt til Albany. Det var en dagsreise. Her lastet de alt om bord i en kanalbåt. Nå gikk ferden langs Eirekanalen til Buffalo. Båten ble trukket av to hester som gikk langs elvekanten og dro den fullastede prammen sakte framover. De måtte gjennom 80 sluser og reisen tok 10-12 dager. De måtte ligge på dekk for prammen hadde ikke køyer eller noe underdekk. Når de om natten passerte under broer måtte de passe på å ikke reise seg opp for da kunne de bli slått i dørken av de lave broene de passerte. Endelig kom de til Eiresjøen, så med dampskip til Chicago.

         De dro videre til Milwaukee i Wisconsin men 6 uker at de kom til det forjettede landet døde Berta og 2 av barna av kolera.

Jens sto alene igjen med barna Berta på 12 år og Lars/Lewis/ Lou på 9 år. Koleraen herjet rundt om, og mange døde av den.

Jens ble gift på ny med Mary. De fikk 10 barn.

 

Jens arbeidet rundt om som tømmermann og på farmer. Han var alltid pengelens.

Etter hvert fikk han seg farm. Om det var uroen i kroppen eller alltid et håp om bedre forhold som gjorde at de flyttet flere ganger. De farmet flere plasser. Indian Creek i Illonois til 1858 så dro de til Rock Creek i Iowa og var i 12 år. Til de tilslutt slo seg ned i Winnebago i Iowa.

 

Det fortelles mange historier om Jens.

Jens var på utkikk etter nytt land, han hadde sett seg ut en plass i Iowa – Winnebago. Han hadde gått på sine ben fram og tilbake.

Året etter skulle de flytte. Veien var lang og han hadde tinget seg hjelp. Naboene hjalp familien det første stykket på vei. Med oksekjerre, og dyra etter dro de mot McGreorg. En by ved Mississippi. Her skulle de ta ferje over. Naboene snudde, og på andre siden skulle han møte en annen hjelper. Men han kom ikke. Været hadde vært så dårlig at veiene var ødelagt og nesten ikke råd til å ta seg fram på, så han nådde ikke fram til avtalt tid. Det viste seg senere at de hadde omgått hverandre.

Så var det å gå. De slet seg framover. Mary bar sin fem måneder gamle baby. Endelig etter å ha slitt seg gjennom nesten halve Iowa kom de til målet

Det første året var forferdelig. De bodde i en liten jordhytte. Vinteren var hard. De hadde lite mat. Snøen lå så dyp at de ikke kunne ta seg fram til markedet og handle, og maten ble strengt rasjonert.

 

De overlevde. Jens ble aldri rik på gods og gull, men senere hadde de stort sett nok å leve av. Familien var gjestfrie, og ingen veifarende ble avvist. Mary var en ettertrakter barselkone, og hjalp der det trengtes.

Jens var samfunns orientert, Republikaner og sterkt imot slaveriet. Han ville være amerikaner og abonnerte på amerikanske aviser. I 1895 81 år gammel besøkte han gamlelandet. Mot barnas vilje.. Han hadde nok holdt en viss kontakt med familien.

 

I 1904 Journalisten Bellesen skrev i Aftenbladet at han traff Jens i Lake Mills i Winnabago, Iowa en nesten utelukkende norsk by.

En gammel mann som snakket nesten rent norsk, rogalandsdialekt –

«Eg e fra Helland i Strand 90 år – kom med Ebenezer i 1850 kona døde. Er enkemann for 2. gang og alene» – Har du ikke barn – «Jo eg e så patriarken Jakob eg har hatt 12 sønner 7 er døde og 5 lever, eg har inngå nau, var i Norge for 8 år siden, tror eg reise snart igjen.»

 

Jens var en sterkt kristen og satte sin lit til Jesus. Han leste et kapittel av bibelen hver dag.

Jens og Berta levde for å ofre seg og tjene sin Gud.

Sønnen Lars f. 1841 som overlevde koleraepidemien hvor mora og søskenene døde i var med i borgerkrigen. Han sluttet seg til kompani K 27th. Iowa i 1863 under kaptein Granger og conol Gilbert. Helsa sviktet og i løpet av et år var han hjemme igjen.

Halvbroren til Lars, Henry Paulsen fra morens 1. ekteskap kom til USA 4 år etter Jens og Bertha reiste.

Henry meldte seg også som soldat i borgerkrigen i 1861. Da hadde han bodd her i 7 år men oppga Norge som hjemsted.

Han var med i mange slag i Kentucy, Tennesse, Mississippi og Alabama. Han fikk meslinger og tyfus og forlot hæren i 1864 med svekket helse og problemer med øynene. Samme året giftet han seg og fikk etter hvert 11 barn.

 

En av sønnen har skrevet om Jens og Mary :

Jeg tenker at deres tiltro til Gud var like stø som fjellene, De levde et hederlig og ulastelig liv med ren samvittighet. Hva vi har å takke våre forfedre for.

 

 

Sommeren 1998 Kom Donna Palmer tilfeldigvis inn i biblioteket og spør om veien til Åsen. Hun har opplysninger om at derfra kom hennes bestefar.

Jeg hadde allerede slektstavlen for familien Jensen fra Åsen klar. Jeg fulgte de opp dit, og med andakt gikk hun rundt på gården og så seg om.

 

Donnas Oldefar Anders Jensen f. 1816 var bror av Jens Jensen f. 1814.

Jens var utvandret i 1850, mens Anders kone og barn kom ikke før i 1865

 

Her dukker det opp et stort spørsmål. De fleste som reiste søkte seg nær familie som var kommet tidligere. Hadde brødrene Jens og Anders kontakt?. Donna hadde aldri hørt om den siden av familien. Hun visste ikke at bestefaren hadde flere søsken i Amerika. Da hun kom hjem til Amerika ble hun kjent med Paul Jensen og mange andre av familien.

 

 

28 april forlot Hebe Stavanger med 250 passasjerer om bord. 24 var fra Strand.

Bl. Andre var : Ane Henriksdtr. Åsen og barna

Malene 16 år - Christopher 14 år - Bergitte 12 år - Jensine 9 år

Fra Rodabakken dro Thore Johnsen 69 år kona Ragnhild 65 år, de var de eldste som dro herfra. Sammen med datteren Ragnhild 20 år og sønnen Thore 24 år og hans kone Ingeborg. En annen sønn Jon hadde dratt i 1849 og bodde i Minnesota.

Sammen med disse reiste Tollag Pedersen 10 år. Fra Østerhus. Han hadde 5 søsken i USA, mora var blitt enke og måtte sende han fra seg. Hun og den yngste reiste sannsynligvis senere.

Fra Helland reiste Karl Henriksen med 4 sønner, og fra Tjøstheim dro kvekeren Peder Tollagsen med kone og sønn.

 

Det er Ane Henriksdtr. Og familien vi skal følge.

Ane var gift med Anders Jensen Åsen. De hadde 8 barn. Marta, eldste datteren ble gift med Ansteen Sørensen i Vassbotn u. N. Bjørheim.

1865 melder Ane og Anders utflytting sammen med de 4 yngste barna. Ane døde i Iowa i1870 fem år etter hun kom over.

Spenningen er nok stor, der de står på farten til den nye verden.

Ane og barna dro, men Anders ble igjen.

Hvorfor? Var han redd, tenkte han på mora som var blitt enke, eller hva? Hadde de vært i kontakt med broren Jens Jensen som allerede hadde vært der i 15 år. Anders sitt navn ble strøket av listen over utflyttede fra sognet. Så han har nok dratt etter familien på et senere tidspunkt.

Hvor familien har bodd er usikkert men de kommer til Nebraska. Kristoffer som var 14 år da de reiste fikk seg tidlig en farm. Bare 20 år gammel. De bodde i en jordhytte. Landet var flatt og ikke et tre å se.

Kristoffer trivdes ikke. Etter en stund solgte han og flyttet lenger nord i Nebraska til Tekama ikke så langt fra Missouri. Her var landskapet bølget. Han bygde seg hus og løe. Den dagen Donna sto på Åsen og så den gamle løa der utbrøt hun. Den er akkurat lik den bestefar bygde på farmen. Løa er bygd inn i en skråning.

Donna ble rørt. Når jeg står her og ser forstår jeg hvor mye han har lengtet etter fjell, skog og bakker.

Han plantet en liten frukthage, og trivdes ved bekken som rant like ved. De hadde kveg, sauer, gris, høns og gjess. Donna husker bestefaren som en høyreist kar med hvitt skjegg, som likte å gå i skogen å hogge ved, helt opp i en alder av 90 år. Når Donna ba han snakke norsk, sa han nei han var amerikaner nå.

 

Kristoffers eldste søster Marta og mannen Ansteen dro i 1870. De kom også til Tekama. Moren Berta døde i 1870.Vi vet ikke sikkert om Anders var kommet før kona døde. Men Berta døde samme året som datteren kom.

          Anders bodde hos datteren da han i 1876 fikk beskjed at moren var død. Dette gikk så inn på ham at han gikk og sturte og ble deprimert. Han sov i en hengekøye i annen etasje. En morgen fant barnebarnet ham. Han hadde hengt seg i tauet fra hengekøyen.

Avisen slo det stort opp hvor tragisk det var at han hadde tatt livet av seg. Det var visst den første der i området som hadde gjort det.

 

Ansteen Sørensen var en stor og kraftig mann med knallrødt hår og skjegg. Han hadde en flott håndskrift. Han var flink med hendene drev med treskjæring, lagde tresko og ellers det familien trengte av innbo.

I boka om Sørensen familien i USA fortelles det at han var en stor skøyteløper, kunstløper som dro rundt (på Østlandet?) og holdt oppvisninger. (akkurat som olympia-deltakerne i dag.)

Ansteen og Marta mistet sønnen Axel på overfarten. Overleverte data og fakta stemmer ikke helt overens så det er mange ting en kan gripe fatt i når en går familiene nærmere inn på livet.

Historien forteller at de gravla Axel i havet i 1865 men de reiste ikke før i 1870.

 

Ansteen bodde nær svogeren Kristoffer i Tekama og hadde en bra farm der. En junidag i 1878 var Ansteen ute på markene og arbeidet. I 3 tiden kom det en stor svart sky som skygget for solen. Gresshoppere!!! de slo seg ned over et 20 acres stort område. Innen klokken seks var markene snauspist, ikke et grønt strå var å se. Etter noen år dro de fra farmen og slo seg ned i Hegne County i Minnesota.

 

Bud Burgin bor i DeKalb i Illinois.

Fra Idsø reiste det så vidt jeg vet 37 stk i årene 1849 til ca 1910

 

De første som dro var Husmannssønnen Nils Nilsen 23 år fra Idsesanden. Hans 2 søstre og en nevø dro også, men året er ukjent.

I 1855 kom to av Nils halvbrødre.

 

Idsø

Midt på Idsø bor Rasmus Andersen og Inger Thorsdtr. De hadde 5 barn som vokste opp. I begynnelsen på 1850 har nok Amerikafeberen begynt å ulme i barna. Thore odelsgutten giftet seg i 1852

I 1854 utvandrer han sammen med 2 søsken. Til LaSalle County i ILL.

 

Rasmus Rasmussen Andersen Idsø f. 1836   18 år

Anna Rasmusdtr. F.1834 20 år

Thore Rasmussen f. 1828   26 år og kona

Marie Bjørnsdtr. F. 1827 27 år

 

Hjemme sitter foreldrene og en sønn og datter. Sønnen overtar gården og datteren blir gift med slakter Albert Idsø i Stavanger.

Familien har nok hatt råd til å hjelpe barna med reiseutgifter og annet de trenger. Regnskapet hva som ble brukt i forbindelse med farens begravelse står i bygdeboka. De var nok ikke så dårlig stilt der i gården. Og kontakten hjem har nok også vært tålig bra.

 

Rasmus kalte seg Erasmus Andersen i Amerika Han arbeidet som gårdsarbeider rundt om før han i 1861 lot seg verve til borgerkrigen. Her gjorde han tjeneste i 3 år, men meldte seg på ny og ble såret i slaget ved Resaca i Georgia.

Han ble gift med Marthe Fossand i 1865. De fikk til sammen 8 barn, men to døde som små.

De fikk seg farm i Lasalle county.

Hus og løe skulle bygges. Huset var nesten ferdig til innflytting. Det hadde to etasjer med ovner både oppe og nede. I første etasje var ovnen klar, mens oppe var det bare hull i pipa til en ovn. Her hadde en eller annen stappet en bukse i hullet. Nede fyrte de i ovnen, og som det måtte gå tok buksa fyr. Hele huset brant ned før de fikk tatt det i bruk. Hva nå ? Huset var ikke forsikret.

Ja, som de fleste så skriver en hjem til foreldrene og forteller om sine sorger og gleder. Nå får en se hva familie betyr. Faren til Rasmus sender penger fra Idsø til Amerika så sønnen skal få bygge seg nytt hus.

          Hva tid det var er usikkert men faren døde i 1880.

Oldebarnet til Erasmus, Bud, har sett svimerker på stokkene i kjelleren på huset.

Erasmus ble en kjent og aktet mann, med mange venner og stor familie. Han var sterkt religiøs og da synet sviktet var det godt å kunne bibelen nesten utenat og ikke minst sang han salmer.

          Da han døde i en alder av 94 år i 1930 ble kisten eskortert av et kompani soldater fra kirken til kirkegården, Og de fyrte av en salutt ved graven. Han ble hedret som den soldat han hadde vært.

 

Buds glede og ærefrykt da han vandret i forfedrenes spor lyste av ham. Det var en fornøyelse å få lov å hjelpe til å vise fram bygda og finne røttene til ham og andre med.

 

Joomla templates by a4joomla