Foredragene i historielaget dreier seg for det aller meste – selvsagt – om fortiden. Det gjaldt også Arnfinn Fiskås engasjerende gjennomgang av bedehusbevegelsens historie i Torghuset på Jørpeland mandag 13. november, et foredrag som samlet godt over femti tilhørere. Men Fiskå dristet seg også til å se litt inn i framtiden for bedehusenes vedkommende, og han så fire alternativer:

  1. Bedehusene dør ut.
  2. De lever videre, men blir marginalisert, et samlingssted for noen få, konservative som fortsetter å kjempe mot den sekulariserte moderniteten.
  3. Noen bedehus kan bli egne menigheter som er moderne med hensyn til formidling og teknologi, men religiøst konservative, med vekt på tradisjonelle moralnormer. Inspirert av amerikanske, evangelikale kirkesamfunn. Egne parallellsamfunn, gjerne med egne skoler.
  4. Noen kan komme til å fungere som en blanding av kirke, bedehus og bygdehus, men ikke så mange, tror Fiskå.

I det store og hele har bedehusene hatt sin tid, hevdet foredragsholderen; bedehusenes glanstid var fra rundt 1900 til 1960-70. Da kunne de ha stor betydning som samlingspunkt og møtested for hele lokalsamfunn. Men de var også forskjellige, bedehusene utgjorde en mangfoldig bevegelse, understreket han.

Fiskå tegnet opp de lange linjene i lekmannsbevegelsens historie, fra Hans Nielsen Hauge og hans haugianere, herrnhuterne og brødremenighetene til Gisle Johnson og hans kapellaner, misjonsorganisasjoner og Lars Oftedal. En rød tråd gjennom disse vekkelsene, til tross for betydelige forskjeller, var motstand mot det moderne gjennombruddet, frykt for at den kristne kulturarven skulle gå tapt, en mur mot det man oppfattet som religiøst og moralsk forfall. Det var på mange måter en demokratisk bevegelse, ofte med en aversjon mot elitisme, men også religiøst og politisk konservativ, for det meste.

I vel hundre år spilte bedehusene en sentral rolle i mange norske lokalsamfunn. Det gjør de ikke lenger, men som en kraft i norsk historie har de avgjort krav på interesse, slik Arnfinn Fiskå fikk godt fram i sitt foredrag.

Arnfinn Fiska red

 

Bedehusmote red