Minneoppgave for Eldre
ELISABETH KARLSEN F. 15.07.1919.
Innledning:
I denne minneoppgaven vil jeg gjengi noen hendelser først og fremst fra min barndom i 1920 årene. Videre vil det også bli fortalt fra 1930 årene, samt i noen grad fra 1940 årene, da i forbindelse med krigen og okkupasjonen. Denne framstilling har et skissepreg og det er vektlagt å få fram informasjon fra det nærmiljø jeg vokste opp i, samt forhold i min familie.
Boligforhold:
Mitt barndomshjem var på Jørpeland, og huset vi bodde i tilhørte Stavanger Elektro Staalverk. Vi fikk leie huset som en slags tjenestebolig da min far var ansatt ved denne bedriften. Selve boligen var en tomannsbolig som inneholdt stue, kjøkken i første etasje, samt to soverom i i annen etasje. På kjøkkenet var det vedkomfyr med en elektrisk kokeplate plassert oppå. Denne brukte vi daglig til å koke på. Det var ikke innlagt bad i huset, så til personlig hygiene måtte vi ta i bruk trestamper. Far kjøpte tomme sirupstønner som ble delt på midten slik at vi fikk to stamper. Kjøkkenet ble så varmet opp med vedovnen og vi barna fikk vårt bad i sirupstampene. Til tross for at badeutstyret var som det var på den tiden hadde vi et ordentlig forhold til den personlige hygiene.
Tidlig oppvekst:
Vi var fire søsken og far i vår familie. Mor døde allerede i 1926 etter et år på sanatorium på Sand i Ryfykle. Hun hadde fått tuberkulose, og det var ikke medisiner på den tiden som kunne helbrede denne sykdommen. Dette var innledningen til en meget vanskelig tid for vår familie som da bestod av fire småbarn samt far i krevende arbeid, med lang arbeidstid på stålverket. Nærheten og kjærligheten fra vår gode mor var med ett ute av familien, og det var på den tiden ikke noen hjelpeanordninger som ble etablert fra det offentlige i forhold til oss barn. Jeg var syv år på denne tiden, og i tillegg til meg var det to gutter på henholdsvis 4 og 9 år, samt en lillesøster på bare to år.
Min mor som var med i Frelsesarmeen var religiøst opptatt, og jeg kan huske fra tiden før hun ble syk at hun la vekt på å lære oss aftenbønn og å lese for maten som vi sa. Når vi hadde spist fikk vi ikke forlate bordet før vi hadde takket for maten og sagt:" Takk for maten i Jesu navn." Når mor døde kom bestemor og bestefar og var hos oss. Etterat mor var død lå hun hjemme i vår stue en hel uke. Jeg kan huske at jeg var inne hos henne flere ganger for å stryke henne over kinnet med hånden for å ta farvel med henne.
I selve begravelsen hadde vi alle mørke klær. Jeg kan godt huske mannen som kom med hest og langkjerre for å kjøre kisten til kirkegården. Vi fulgte alle etter kisten hele strekningen ut til kirkegården, og selve begravelsesseremonien foregikk utendørs. Jeg kan spesielt huske når kisten ble senket i jorden at jeg gråt voldsomt. Og at det kom en Frelsesoffiser i uniform bort til meg og gav meg femti øre i hånden. Dette tok min oppmerksomhet og jeg stoppet å gråte. Dette var mye penger og jeg kan huske at jeg etter begravelsen planla å spare denne femtiøringen til julepresanger til mine søsken. Den første julen etter at mor var død husker jeg spesielt, fordi jeg listet meg opp på loftet for å se utover mot kirkegården akkurat når kirkeklokkene ringte julen inn i skumringstiden på ettermiddagen. Jeg husker godt at jeg løftet opp loftsvinduet på skråtaket. Dette var min sorgbearbeidelse.
Ungdomstiden:
Etter hvert som jeg ble eldre måtte jeg gradvis overta stellet hjemme. Dette var så arbeidskrevende at jeg fikk lov til å be meg fri fra skolen hver mandag for å foreta vask av klær. Jeg kan huske at jeg som tiåring lå på kne på sementgulvet i vår kalde og rå kjeller og skurevasket skittent arbeidstøy tilhørende min far. Senere var det også arbeidstøy til mine brødre.
Jeg kan huske at vi var aktive barn og gledet oss med mange leker, både innendørs og utendørs. Det var forskjellige ringleker som for eks. "Kom en liten påfugl gjennom et vindu".' "Bro, Bro. Brille" o. s. v.
Vi så frem til å "Lese for presten" og å bli konfirmert. Det var da vanlig å få nye klær og det var vel helst det vi var mest opptatt av, særlig vi jenter. Det var nye klær fra topp til tå, kåpe og kjole som skulle brukes på selve konfirmasjonsdagen, samt det vi kalte for en "annendagskjole".
Etter konfirmasjonen ble det ikke mer skolegang for de aller fleste av oss. Det var mulighet for å kunne gå på ettårig realskole i Strand på den tiden som en slags videregående skolegang. Ville en ta mer utdannelse så måtte en til Stavanger for å gå på Gymnas eller annen skole. Det var forbeholdt de som hadde god råd på den tiden. Det var mange med gode evner som hadde lyst til å utdanne seg, men som av økonomiske forhold måtte ut i arbeidslivet. Jeg kan huske at en lærer fra realskolen kom hjem til min far for å si at min yngste bror Antoni så absolutt burde gå videre på skole fordi han hadde særdeles gode evner i den retning. Men det hadde ikke far råd til. Så det ble til at Antoni fikk sitt arbeidssted på Stålverket på Jørpeland. Slik var det i 1930 årene.
For guttenes del var det å begynne på stålverket så snart de var 15 år gamle. Lønnen var ikke særlig, selv datidens pengeverdi tatt i betraktning. Jeg kan huske far komme hjem med en ukelønn på 24 kroner i lønningsposen, Videre kan jeg huske at det var noe han kalte for månedsoppgjør, og da fikk han noen kroner ekstra. En periode var det streik på denne arbeidsplassen så lenge som et halvt år, og da var det så vanskelige tider at vi fikk utdelt gratis sild og tran på skolen.
Vi hadde ikke så gode klær i 1920 årene. Strømpebukser og langbukser fantes ikke for oss jenter. Vinterstid var det lange sokker/strømper som gikk så vidt over knærne. Om vinteren når det var kaldt kan jeg huske at vi frøs mye når gikk til skolen om morgenen.
Når det gjelder vårt kosthold på denne tiden vil jeg spesielt nevne at vi spiste mye fisk. Far fisket både sommer og vinter på Bossfjorden og fikk mye stor fisk, spesielt torsk. Om vinteren var det isfiske. Dette var et meget viktig næringstilskudd til familien. Videre var det også billig mat" og siden har vi også fått vite av kostekspertene at denne maten også er særdeles sunn, sett fra et ernæringssynspunkt.
Det var ikke dokter/lege i Strand kommune på denne tiden. Når vi ble syke måtte lege fra Forsand tilkalles, og han kom over fjorden i båt. Tannlege var det heller ikke i Strand kommune på denne tiden. En gang pr. år kom en tannlege fra Stavanger for å foreta tilsyn og behandling.
Voksen alder:
For å ta et stort sprang i tid så ble jeg gift som 20 åring, og det var for meg en stor dag med overveldende glede over å se at flaggene vaiet fra flaggstengene. Om kvelden under feiringen av bryllupet kan jeg huske bestemor sa til meg at jeg kom til å bli rik for jeg hadde fått regn i brudesløret. Hun har ennå tilgode å få rett, men hvem vet!!! Vi bosatte oss på Tau og min mann fikk arbeid på Tau mølle.
For å nevne litt fra okkupasjonen, så var det et såkalt Tyskeranlegg på Tau. Det satte sitt preg på forholdene der, og vi måtte foreksempel blende vinduene om kvelden. Vi våget heller ikke å gå særlig ut om kveldene, da det var mange tyske soldater på veiene. Vi kunne observere at det ble skutt prosjektiler over himmelen mot Tau, og vi hadde da en steinhule like ved huset som vi sprang og gjemte oss i.
Det var relativt godt med mat for oss som bodde på Tau, fordi arbeiderne på Møllen hadde selvsagt mulighet til å lure med seg mel hjem. Dette ble gjort i betydelig utstrekning, og det er mange historier om oppfinnsomhet for å få melet med seg hjem uten at Tyskerne merket det.
Etter krigen fikk jeg vite at min bror Knut hadde deltatt aktivt i motstands-bevegelsen og at han hadde installert en radiosender i hytten til min far i Mosli i Jørpelandsheia. Spesielt vil jeg nevne frigjøringsdagen i 1945, da vi gikk i tog på Jørpeland med vår 5 årige datter Liv. Det var musikk og vi sang. Jeg husker spesielt at vi gikk sammen men Ruth Holst og hennes barn. Hun gledet seg sammen med oss over frigjøringen, men visste ikke da at hennes mann Trygve Holst ikke kom hjem i live. Han døde som kjent i Danmark.
Vi fikk tre barn. De første 11 årene var vi uten egen bolig og bodde hos mine svigerforeldre. Da bygget vi egen bolig på tomt like i nærheten. Etter hvert som våre barn vokste opp ble det til at jeg og min mann engasjerte oss i aktiviteter som turnforening, skolekorps og idrettslag. Jeg er på mange måter glad for at mine egne barn vokste opp i en annen tid enn det jeg gjorde. Men dette med oppvekstvilkår og nærmiljø er kompliserte forhold, spesielt sett i sammenheng med hva som skapes av personligheter og personlige egenskaper. Vi hadde forhold til å leve opp i på 1920 tallet som sikkert gav oss en styrke som vi kanskje må lete etter i dagens oppvekstvilkår. Det gir ettertenksomhet.
I 1985, ble veteranpensjonisten stiftet på Jørpeland. Jeg var der med i styret i en periode på fire år. Tiden som pensjonist har ellers gått mye til pass av barnebarn og arbeid på Strand Videregående skole som eksamensvakt. Etter jeg ble 75 år. som er grensen for denne type arbeid, har jeg hatt mye tid til overs. Jeg bruker denne tiden til stell i huset hjemme og til kontakt med mine barn og barnebarn.
Elisabeth Karlsen
Tau januar 1996.