Ingen tysker nei!

Mitt navn er ISA.

 

Minneoppgave av Anna Elisabeth Helgesen 

09.07.2004

 

 Bjørheimsbygd med Bjørheimsbygd skole i front.

 

En får være som en er

 

om

 

en ikke ble som en skulle

 

 

Østenfor SOL og Vestenfor MÅNE

 

 

Hva er det med meg da? Er jeg annerledes? Så annerledes?

 

Nå – mer enn 20 år etter et besøk hos en astrolog som tok imot meg på et hospits i Stavanger - har jeg hatt mot til å gå inn i teksten han leste inn på kassett til meg. Jeg sitter igjen med mange flere spørsmål enn svar. Her er noen !

 

Hadde jeg større motstand, større protest mot å komme til verden enn andre folk? Hvorfor?

 

Kom jeg, - kroppen min - til verden uten åndsenergi?

Var jeg en sjel i en fremmed kropp?

 

Tilhører jeg en annen galakse?

Er det bare kroppen min som tilhører jorden?

Er det først når sjelen kommer inn i kroppen at vi blir et helt menneske?

Er det først da egoet kan utvikles?

 

Utdrag av teksten:

 

”Nesten 5 md. etter unnfangelsen gikk den som vi kjenner som meg, ISA, inn i kroppen min, og da med PROTEST. Jeg holdt på å krepere ved inngangen i kroppen - gikk derfor i dyp koma som varte helt til rett før jeg ble født den 7. april 1940.

På det tidspunktet var det vanskelig å akseptere livet for meg. Hvis jeg hadde våknet tidligere kunne jeg lett blitt spontanabortert.

 

Selv om mor heller ikke visste noe om dette, ble hun grunnet min mangel på aktivitet og tilstedeværelse helt alene den som formet meg.

 

Etter fødselen ble kroppen min for meg noe som tilhørte jorden, - den var ikke trygg for meg. Jeg hadde en følelse av å leve utenfor kroppen. Jeg prøvde derfor å gjøre hva som helst for å få et forhold til jorden. Med sterk fokusering på å tilpasse meg til denne underlige verden, satte jeg alt inn på å lære reglene og bli kjent med hvorden alt virket.

 

Jeg kom til å trenge lang tid på å finne mitt "kall" på jorden. Ble mer Vannmann enn Vær, selv om jeg er født i Værens tegn”.

 

Så langt astrologen!

 

 

 

 

 

 

DAGBOK fra 1940

Håndskrevet av far min, Toralf Bjelland, Bjørheimsbygd:

 

2. januar: Åtland kom att frå Gyland og i morgon tek skulen til att.

5. januar: Joletre i Bjørheimsbygd

6. januar: Fekk liten Høvding radio-165. frå Rønneberg, og kokeplate.

8. januar: Kvinnelig arbeidshjelp har møte på losjen kl. 1400 - 1600.

Arbeidskomite skal veljast.

22. januar: 1 kg.soda, 1 pk.Blenda, 1 kg.grønsåpa, 2 tunfiskar. 2 såpestykke,

1/2 kg. løk, 1 kg.smør, snor til røkejakken

25. januar: Betalte telefonrekning på kr. 8.45

26. januar: Lærarmøte på Strand. Lærarinnene kallar inn.

5. februar: Nyhetssending frå Amerika. WGEO kl. 22.55 bølge 31.48 m

6. februar: 1 fatost, 2 pk.Sunlight, 5 strømpepinner, barberkrem og barberblad,

Vitapanperler, kvite tøyknappar, 1 skriveblokk til Åtland.

7. februar: Rep. parafinomnen - 2,40 + 0.20 = 2,60 betales til Asbjørn Varland.

11.februar: Søndagsskule 10.30, Bedehusmøte om kvelden.

19.februar: Gjær, 1 halvfint brød, 1 par inneskor, 21 m.lyseraud poplin, 1/4 skrå, Stomatol

22.februar: Nille Gundersen - 1893

24.februar: 1 fatost, 1 brød, 1 blokk, 1 kg.gule erter, 1 hodekål, 2 b.Silkolin, 1 kg.smør, 1 kg. havregryn, 1/2 kg.kaffi.

5. mars: I kveld kl. 22.55 hadde eg New York på kortbølge i radio WGEO 31,43 m.

12. mars: Folkeskulenemd: Knut Jøssang, J. Stensen, J. Rasmussen.

Skulehagenemd: J. Ramsfjell (form.), R. Nordbø, P. Barkve

19. mars: Siste skuledag før påske. Åtland reiste kl. 1400. Snøstorm.

21. mars: Vårjamndøger

26. mars: Åtland kom att igår. Skulen tok til.

 

3. april: Elisabeth reiste på Rogaland Sjukehus. Eg var med.

4. april: Skulefri. Eg var i Stavanger.

6. april: Eg reiser med S/S "Austri" til Stavanger

7. april: Kl. 9.10 - Anna Elisabeth Bjelland vart fødd

9. april: Norge okkupert av Tyskland

10. april: Eg var i Stavanger og fekk Elisabeth og "nusset" heim.

12. april: Teljing av evakuerte. Oljetank i Stavanger bombet,

1 engelsk fly nedskote av tyskerane.

13. april: Eg var på Hetland og Bjelland med motorsykkelen.

18. april: Reiar O. Bjelland evakuerte til oss. Han kom åleine.

20. april: Frk. Holvik kom.

27. april: Skulefritt. 1 veka potetesferie

29. april: Sette poteter - 1 mål - 225 kg. - 40-50 kg. fullgjødsel C

2. mai: Anna Elisabeth vart døypt heime idag. Reiar O.Bjelland, Anders Åtland,

Åke M. Hauge, Marta Hauge og mora var fadrar. Mora bar henne.

Pastor Karl Moen døypte henne.

7 mai: R.O. Bjelland og Holvik reiste

9. mai: Natt til 10. mai marsa Tyskland inn i Holland, Belgien og Luksemburg. Full krig.

10. mai: Frk. Holvik kom att, -reiste igjen dagen etter.

14. mai: I dag byrja me skule på Holta. Bruka motorsykkelen.

Holland la ned våpna til lands.

22. mai: Skule i Bjørheimsbygd att. Saltlake på flesket.

 

10. juni: Nord Noreg kapitulert.

Konge - Kronprins og Regjering reist til England.

Italia erklærte England og Frankrike krig frå natt millom 11 og 12.

Skulesykkeltur frå Bjørheimsbygd om Årdal, Fister, Skår til Bjørheimsbygd.

12. juni: Aslaug Helgøy reiste. Har vore her sidan laurdag 8. juni.

17. juni: Frankrike bad om fred med Tyskland idag.

26. juni: Me reiste heim til Hetland.

28. juni: Eg sykla til Bjørheimsbygd for å senda ein dress til R.O.Bjelland.

29. juni: Bytta lake på flesket. Reiste til Hetland att.

 

3. juli: Eg hadde dr. Gjemdal på besøk for vond hals idag. Halsen vart god att til andre dagen.

4. juli: Stod opp kl. 6.00 og la i omnen. A.E. smilte heile dagen

7. juli: A.E. 3 mnd. idag. Ho skin som ei sol.

9. juli: I dag reiste me heim til Bjørheimsbygd gjennom Målandsdalen. Åke M.

Hauge var med.

20. juli: Eg henta blåbær og vart gjennomvåt. R.O.Bjelland og Holvik kom. Giske Åsland og Ingrid kom syklande.

21. juli: R.O. Bjelland og gjentene reiste.

23. juli: Holvik flytta med heile konsulatet og glade var me.

Eg hente 3 l. blåbær

31. juli: A.E. fekk lakksko av Betty Bjelland, Fister

5. august: Skulen skal taka til. Ordre frå skulestyre: Me byrjar streiken idag.

6. august: Mottok 2 geitostar frå Tor L. Stråbø, Suldalsosen. Dei kostar 27.75.

8. august: 60 german fly shot down

11. august: 61 g. fly down.

12. august: Sigurd Vadla fekk 2.7 kg. salt flesk. Karoline henta det.

69 fly ned idag. A.E. sa "HØYR" idag.

13. august: 78 g. fly ned idag

14. august: Marta og Maggi kom om morgonen. 31 fly ned idag.

15. august: Marta og Maggi reiste kl. 16 med bussen. Dei fekk med 4 kg. flesk til Haua. 180 fly down

16. august: 75 fly down

18. august: Ikkje flyangrep igår, men 152 fly down idag.

19. august: 36 g. syklistar framom her på veg frå Jørpeland til Årdal. Eg tala med dei frå skulehusglaset

1. sept: 25 fly down

2. sept: 55 fly down

Tyskland misser 2100 flyvere pr. mnd. Over G.B. har Tyskland ialt mist 1964 fly, derav 1120 fly sidag 8. August. 178 flyvere safe.

5. sept: 39 fly down. 20 menn drept , 9 piloter berga.

 

7. oktober: A.E. 6 md. Ho har noko utslett på ryggen og nakken - truleg kjem

det frå tennene. Ho har fått 2 nede og har trutna oppe så ho får snart der og. Ho er frisk og smiler som ei sol.

14. oktober: Ruth R. Bjørheim kom med 1 korg fine søt-epler og gav oss.

16. oktober: 9,5 mill.£ for dagen er Englands utgift.

17. oktober: Fekk 6 kg. turr fisk frå Fiskå.

23.oktober: Hausta hovudkål og nepa idag. Høyrde Roosevelt direkte frå Amerika.

28.oktober: Kommunevalg. Italia angreip Grekenland.

29. oktober: Høyrde Amerika klårt. Bestemor Lisa reiste heim via Tau.

 

5. november: Koneforening hjå oss. 6 kvinner møtte. Kjøpte 1 spann sild for 5 kroner.

7. november: Fekk 3 stk.geitostar frå Nesflaten à 4 kroner stk. P.Barkved henta 1 og betalte.

8. novemer: 5 frosegrader og kvitt med snø. Anna-Lisa får snart tenner i overmunnen.

9. november: Nytt såpestykke på kjøken. Anna-Lisa snild og smilande.

14. november: Liva Vadla fekk stempla klædekort til oss på Tau. Anna-Lisa fekk ei kvit og fin lita tonn i overmunnen.

15. november: Voldsom bombing og ljos-skjoting kring Stavanger i 21-22 tida. Amerika klårt i kveld.

 

2. desember: Ole Bjelland og Thomas Thomsen kom ikveld og var med natta.

4. desember: Fekk 1 kasse sardiner frå Stavanger.

5. desember: Anna-Lisa er solstråla sjølv.

6. desember: Kristina Moen er med og vøler om. Maggi og Johs. kom.

9. desember: Anna-Lisa er solskinn. Ho vant eit turke-handklæde på Anna-basaren. Ofstad var her til kvelds.

16.desemb: Elisabeth og Ingeborg har baka smultringar og kokuskaker m.m. Dei og A.E. skin om kapp.

18.desemb: Lærarmøte. Frk. Hiim var sjef.

22. desemb: Elisabeth kokar god dravle. Anna Elisabeth ny sparkedrakt med A.E. på.

23.desemb: Pakke frå Olaf, Maggi og Marta til A.E.

24. desemb: Ljoset var borte inatt og i dag morgo. Jamen var det mørkt, kaldt og hutre å stå opp.

25.desemb: Syster Olena kom til middag og var til annandag kl. 14.

26.desemb: Me var hjå Vadla til kaffi og kvelds.

27.desemb: Endre og Ingeborg Nerhus og Lydia Måland var her til kvelds.

28.desemb: Martin Hauge kom hertil i dag morgo. Fekk fin-fin Amerika -pakke.

30.desemb: Martin Hauge reiste heim idag.

31.desemb: I natt 8-10 grader frost men stilt. A.E. fjåg og frisk. Fekk Amerika-godt. Ho har nå 4 tenner oppe og 2 nede. Snål gjenta. Anna Elisabeth sende 11 nyårskort.

 

 

 

2 DAGER SENERE, OG JEG VILLE VÆRT TYSKER!

 

I grålysningen natt til 9. april 1940 gikk Tyskland til angrep på Norge. Det var KRIG i landet. DEN 2. VERDENSKRIG!

 

 

 

For folk i Stavanger startet denne tirsdagen som en hvilken som helst dag, men ryktene om det tyske angrepet begynte snart å gå i gatene. De som sov litt frampå, ble i åttetiden vekket av vedvarende flydur. Dersom de trakk gardinene til side, kunne de gjennom tåken og de tunge skyene skimte det ene flyet etter det andre kretse over byen. På grunn av tåken fløy flyene så lavt at det kunne se ut som om de skulle kollidere med både Valbergtårnet og kirketårnene i byen. Utover formiddagen økte trafikken på veiene, og militærtransporter suste gjennom sentrumsgatene.

 

 Dagen etter, 10. april, kom de første tyske soldatene til byen. De kom marsjerende fra flyplassen på Sola og innkvarterte seg i de de fleste store lokaler i byen. Senere samme dag kunne innbyggerne i byen se tyske vaktposter utenfor hoteller og foran postkontoret i sentrum. Samtidig begynte ryktene å gå om at engelske fly som et første ledd i en alliert invasjon skulle bombe Sola, Stavanger og Sandnes. Det utløste panikk og utover dagen gikk det et tog av lastebiler, personbiler og håndkjerrer ut av byen. Det var ikke rart at denne dagen i ettertid ble kalt for "Galne-onsdag" og "Panikk-onsdag".

 

"Planten min! Hvor er Begonian min" - skreik jærkjerringa som lå på Rogaland Sykehus sin fødeavdeling sammen med mor. Dette gjentok mor gang på gang når hun fortalte om evakueringen fra sykehuset den 10. april 1940.

 

Hun og de fleste andre mødrene med sine nyfødte barn ble evakuert fra sykehuset til hjemmene sine denne dagen, og det skjedde i all hast. Alle som ikke absolutt måtte være på sykehuset ble sendt hjem.

 

 Alt var kaos! Folk reiste i alle retninger, både denne dagen og alle andre dager de første månedene etter krigsutbruddet. Nesten alle som bodde i tett befolkede steder og byer reiste til et annet sted enn der de bodde til vanlig. Mange familier satte kurs for Jæren, andre dro innover i Ryfylke der de hadde slekt eller kjente. De trodde at det var tryggere på landsbygdene, for der var det langt mellom husene og mindre folk.

  

På noen småsteder var det også folk som var redde for å bo hjemme. Derfor flyttet noen av disse med hele familien til andre, små steder. Summen av all denne reisingen var at det var like mange folk på hvert sted som før. Bare andre folk. Men en ting hadde de felles, hvor de enn bodde, og hvor de enn kom fra: Redselen for krigen og alt det fæle som den kunne føre med seg.

 

 Men - tilbake til den 10. april. Mor kom aldri helt over denne jærkjerringa som var så opptatt av å få med seg planten hun hadde på nattbordet på sykehuset.

  

"Og så midt oppi all travelheten og tidspresset alle følte. Her foregikk det jo fødsler hele tiden, babyer skrek og de nybakte mødrene var overnervøse", la hun til når hun fortalte om dette.

 

 Hvor var jærkjerringa sin baby mon tro? Hadde hun den fortsatt i magen? Eller - ble den liggende igjen i sengen ved siden av nattbordet hvor planten stod da moren ble evakuert hjem til Jæren? Jeg har alltid lurt på dette og vært veldig glad for at det ikke var hun som var den moren jeg hadde fått.

  

Det var en annen ting jeg også var veldig glad for etter hvert, og det var at jeg ikke ble født som tysker. I hele min barndom og et stykke inn i ungdomstiden, var en tysker noe farlig, skummelt og nifst som alle de jeg kjente var redde. Ingen ville ha noe med tyskerne å gjøre, og hver gang de snakket om tyskere, hvisket de sammen. Jeg var kjempeglad for at det var den 7. april jeg var født og ikke den 9. Hadde jeg blitt født 2 dager senere ville jeg vært tysker, - trodde jeg. Nettopp DET var det verste jeg kunne tenke meg den gangen.

  

At JEG ikke var tysker var noe av det første jeg fortalte så snart jeg hadde lært å snakke, og folk smilte alltid til meg da og var vennlige mot meg. Men før jeg var i stand til å servere den store bekjennelsen om nasjonaliteten min var de aller første ordene jeg kunne si: "Høyr" - "Hysj" - "Fly"!

  

Mor likte aldri særlig godt kvinnfolk fra Jæren som snakket høyt og mye etter den gangen hun hadde en sengekamerat derfra på sykehuset. Så mye forstod jeg - tidlig.

  

Vi - det vil si min mor og jeg - ble i all hast pakket godt inn i tepper og puter og plassert i en sykekorg og sendt hjem til Bjørheimsbygd med en av sykehusets ambulanser. Far som var kommet ekstra til byen for å hente oss hjem, fulgte selvfølgelig med transporten.

  

Sykekorgen som var en slags sengebunn med en lettmadrass over, - uten ben, men med karmer rundt som bestod av noe bambusliknende flettverk, hadde håndtak både framme, bak og på begge langsidene. Jeg ble etterhvert som årene gikk bedre kjent med slike sykekorger, for det var ikke sjelden vi måtte sende far til sykehuset fra Bjørheimsbygd, men denne dagen var den første og eneste gangen jeg har hatt behov for den.

 

 Turen hjem tok totalt et par timer, med bil og med båt, og så med bil igjen før vi var framme.

 

 Jeg husker ingenting fra denne første ut-i-verden-turen, men så var jeg bare 3 dager gammel også da, og fikk ligge trygt i armkroken til mor gjennom hele turen - og med far som solid og villig assistent.

 

 

OSS 3

MOR - FAR OG MEG

 

 

 

Har forresten lyst til å presentere oss litt nærmere:

 

 

 

MOR

 

Elisabeth f. Hauge

 

Kallenavn: Lisebeth

 

Født den 31. mai 1905 på Jelsa, men vokste opp i Hetlandsbygd i Fister. En av 7 søsken.

 

 – Min mor - en varm, myk og vanligvis glad dame på 35 år med blåsvart, langt og tykt hår som var satt sammen i en stor, løs knute i nakken. Hun hadde store brune og snille øyne som oftest smilte. Når hun skulle være ekstra fin og det var søndag hadde hun på seg hverdagsbunad med fine søljer og mansjettknapper i sølv. Bunaden hadde rustrøde og grønne striper i skjørtet, grønn vest og en fin, hvit skjorte med nupereller langs kragelinningen og armlinningene.

 

 Hun hadde ellers en fin, sort selskapskjole som Karoline Vadla hadde sydd for henne. Den hadde påsydde paljetter i glitrende sølv- og gråsorte farger på framstykkene. Det var høye skulderputer i kjolen med lange, smale ermer og stramt liv. Skjørtet var sidt og vidt, men kunne gjøres knekort i en glidelås-vending. Noen ganger hadde hun en fin sølvrev-stola over kjolen. Denne hadde en av brødrene, Åke, Johannes eller Olaf skaffet henne, for de dreiv med revefarmer. Til hverdags gikk hun vanligvis i et hvitt armsforkle med korte ermer. På kalde dager hadde hun en bluse eller en genser under dette.

 

 Jeg kunne alltid se på øynene hennes hvordan hun hadde det inni seg, og det var både godt og vondt. Det beste var når hun var glad. Da var det trygt og godt å være til. Noen ganger var øynene hennes veldig redde, noen ganger var de litt sinte og noen ganger veldig triste.

  

Mor var ofte redd i de første 5 årene av livet mitt, både på grunn av krigen vi hadde tett på oss og ikke minst på grunn av at far min og mannen hennes så ofte var syk av astma og hjerteproblemer. Hennes redsel ble automatisk også noe jeg følte på egen kropp. Det var som om noe skjedde i magen min.. Den snørte seg litt sammen og så ble jeg også redd eller urolig. Det tok alltid en god stund før redselen slapp taket i meg etterpå. 

 

Var mor lei seg, ble jeg også trist. Jeg forsøkte alltid å trøste henne.

 

 Mor sitt navn var ELISABETH, men det var alle de andre som kalte henne med det navnet. Noen forkortet forresten navnet hennes til LISEBET, men ----for meg var hun MOR. Hun var forresten myk over hele seg, både på kinnet, på hendene og i fanget, og så luktet hun alltid så godt. Det var ikke nødvendig med noen slags form for kjøpelukt på min mor syntes jeg. Det var HENNES lukt jeg likte aller best.

 

 

Mor var veldig kreativ. Hun var aldri redd for å prøve seg på nye ting. Noen av de tingene jeg vet hun syslet med fra tidlig i ungdommen og langt inn i sin egen pensjonisttilværelse, var plantefarging av garn, billedvev og bordvev, nuperelleslåing, sying og strikking. Selv om ikke begge ermene på jakkene hun strikket til meg alltid var like lange, var det alltid ekstra fine mønster på dem og spennende farger.

  

Hun forsøkte seg også som sadelmaker, laget brukskunst av keramikk og hamret tinntallerker og fat. Hun laget dessuten mye god mat, og tok gjerne i bruk kreativiteten for å få til gode retter selv med liten tilgang på gode råvarer under krigen. Hun var dessuten en svært god skribent som kunne dikte sanger og vers og skrive stykker om alt mulig. Sykepleier var det yrket hun kunne ha ønsket seg – om det hadde vært mulig, fortalte hun siden.

 

 

FAR

 

Toralf Bjelland

 

Kallenavn: -Ralf eller -lærar Bjelland

 

Født 31. desember 1896 i Hetlandsbygd, Fister. Den yngste av 7 søsken, og i tillegg 5 yngre halvsøsken.

 

 Far min var den beste mannen og faren i hele verden. Han var en høy, slank og hyggelig mann på 44 år. Midt oppå hodet hadde han mest ikke noe hår lenger, bare en kortklipt krans omkring. Han hadde til daglig hvit skjorte på seg, gjerne uten snipp, mørke bukser og mørk vest med silkestoff i ryggen - og svarte sko. Han brukte ofte sykkel som transportmiddel, og da hadde han på seg en rutete tweed sixpencelue og en beskyttelsesring rundt det ene buksebenet for ikke å få buksen inn i sykkelkjettingen.

  

Selvom han ofte var kortpustet og måtte anstrenge seg for å puste dypt, lekte han alltid mye med meg både ute og inne. Før jeg hadde lært å gå selv, fikk jeg gå sammen med ham oppå hans "Sabbissar" som var noen store, varme tova tøfler. Så gikk vi rundt og rundt på gulvet i stuen og så sa vi: "Stabbeguri - Stabbegunnar - Pappa - Isa"

 

Vi gikk og vi gikk, om og omigjen . Og så en vakker dag klarte jeg å gå helt alene. Vet ikke hvem som var mest kry - far eller meg.

 

 Far min hadde også veldig snille, blå øyne, men han kunne se veldig streng ut fordi han hadde en dyp tankerynke i pannen. Han klarte likevel aldri å lure meg for jeg så alltid smilet i øynene hans selv om han forsøkte å gjemme det når han skulle være streng.

 

 Når pusten hans ble ekstra tung, måtte han røke en astmasigarett eller ta mer medisiner. Da satte han seg foran kakkelovnen i stuen og blåste røyken inn i ovnen slik at ikke mor og jeg skulle få røyk i oss. Det sivet nok noe utenfor ovnen likevel, for jeg kan fortsatt kjenne den søte lukten av røyken hans når jeg minnes tilbake.

  

Far var alltid opptatt av hva som skjedde omkring i verden, og ikke minst holdt han god kontakt med familien sin i USA. Dessuten var han svært flink til å passe på at vi alltid hadde det vi trengte, selv om vi ikke hadde mye penger å kjøpe for. 

 

Jeg har siden blitt fortalt at han var svært humoristisk og ganske musikalsk, selv om vi ikke hadde noen instrumenter å spille på. Han elsket dessuten å lese – gjerne engelske bøker om historie og kultur. Som ung gutt var han flere år i Amerika hvor han blant annet dreiv med hester.

 

 

 MEG

 

Anna Elisabeth Bjelland

 

Kallenavn: Anna Lisa - ISA (Olsen Belland, Byllebuskå Tau Lene) - Aggavennen - Anne Lise

 

Født: JA

 

 Så var det meg da.

 

• Jeg var den lubne, lyshårede og litt forskremte, blåøyde og nysgjerrige jentungen som hadde landet på jordkloden tidlig nok til ikke å bli tysker, - (født 2 dager før krigen), men som både mor og far sa de hadde ønsket seg lenge og som de derfor var veldig redde for å miste.

 

Et par år før jeg ble født fikk de nemlig sin første datter, men hun døde.

 

• Og døpt ble jeg - 2 ganger endatil for sikkerhets skyld.

• Navnet har forresten aldri fått satt seg. Det vil sannsynligvis bli vridd og vrengt på så lenge jeg lever. I min første barndom gikk det mest på ISA. Det kom nok av at jeg selv sa det før jeg kunne snakke reint. Det var også jeg selv som føyde til resten av navnet og adressen: ISA Olsen Belland Byllebuskå Tau Lene.

 

 

• Olsen var inspirert av en historie jeg hørte om at enkelte familier skiftet til nye etternavn etter fedrenes fornavn. Min farfar het Ola, så da ble det Olsen Belland

  

• For å understreke identiteten tok jeg i tillegg med adressen vår, og bak den la jeg til Lene, hvor Lene var inspirert av den kvinnelige bygdeoriginalen Lene Heiå. (Ei grågul, lang og vindtørket dame med pergamenthud i ansiktet og på hendene. Hun var helt nedstøvet på den gråblå frakken hun alltid hadde på seg, og håret så også helt nedstøvet og tørt ut.) Lene Heiå bodde alene i en skurlignende hytte oppe på fjellet. Hun var et av de skremslene jeg fryktet kom og tok meg etter mørkets frambrudd, og hun var helt ekte også.

 

 

 

• Jeg hadde to fantasifigurer som jeg dreiv aktiv dialog med som ganske liten, før jeg fikk en levende søster. Disse to smådamene kalte jeg Karola og Ma på Tau, og de var alltid der for meg når jeg ville og om jeg ville.

 

 

 

 

 

Astrologen: "De første 7 årene var en redselsopplevelse for deg. I perioden fra 0 - 7 år spilte du rollespill etter miljøskiftene omkring deg. Du skiftet hele tiden til nye identiteter og ble flink til det. Du fant tidlig ut at det å gjøre seg usynlig var en måte å overleve på. Språket ble viktigste kommunikasjonsmiddel mellom deg og omverdenen. Du utviklet derfor veldig tidlig intellektet, og engasjerte deg sterkt i hvordan andre hadde det. Ditt store ønske var allerede i den tiden "å forandre verden". Hele energien din kom fra din mor og far, -ingen før det"

 

 

 

BARNEDÅP I DOBBEL FORSTAND

 

 

Allerede den 7. april 1940 da jeg ble født skrev min far i dagboken sin:

 

Kl. 9.10 - ANNA ELISABETH BJELLAND.

 

 

 

Anna het min farmor som døde da far bare var 2 år gammel, og Elisabeth het både min mor, min mormor på Fister og min oldemor i Jøsenfjorden, men sistnevnte var død for mange år siden. Navnet skulle jeg ha slik at alle kunne forstå hvem sin jente jeg var og hvilken familie jeg tilhørte.

 

Faktisk ble jeg døpt dette navnet 2 ganger fordi det var krig. Det var svært viktig, trygt og godt å være døpt av en prest i krigstid mente både mor og far. Kunne aldri vite hva som kunne skje.

 

 Hele familien fulgte spent med på hvordan det gikk med oss som hadde blitt evakuert fra sykehuset i byen bare 3 dager etter fødselen. Det var nemlig vanlig at mødrene ble liggende i ro i minst 14 dager etter en fødsel i de dager. Og så vi da som ikke bare måtte bytte seng, men vi hadde jo vært ute og reist midt i krigen.

 

 –Men, det var altså fryktelig farlig å reise på veiene med et nyfødt barn i krigstid, sa mor, så den uhyggelige turen fra sykehuset måtte være nok. Det var ikke nødvendig å utfordre skjebnen. Derfor fikk mor og far ordnet det slik at pastor Karl Moen som hørte til i vår kommune, kom hjem til oss for å foreta hjemmedåp. Barnedåpen ble gjennomført på Kr. Himmelfartsdag den 2. mai 1940 - hjemme i stuen vår i Bjørheimsbygd.

 

 Mor hadde funnet fram den fineste, kremfargede kaffeduken hun hadde i kommodeskuffen, - den med en kjempeflott, bred, håndlaget blonde rundt og med nydelige blondeinnfellinger omkring på selve duken. Mor hadde selv laget denne duken før hun giftet seg, og det var svært sjelden at anledningen var stor nok til at den ble tatt i bruk, men NÅ skulle den tas i bruk, sa hun.

 

 

Jeg har forresten arvet denne kaffeduken etter mor, så nå har jeg den liggende i min kommodeskuff til en eller annen anledning byr seg til å bruke den. Minn meg på at du skal få se den en gang du kommer hjem til meg. Den er kjempefin.

 

 Inn i denne duken ble jeg svøpt, etter at jeg var blitt badet i godt, varmt vann i sinkstampen, midt på kjøkkenbordet, og deretter matet i mors fang. Slik ble jeg gjort klar til den første barnedåpen min i den flotteste dåpskjole noen baby kunne ha. Jeg må gjenta meg selv og si at hun var så flink med hendene min mor. Alt kunne hun, syntes jeg.

 

 Vi hadde invitert 4 gjester til dåpen. En av dem var selvfølgelig lærer Anders Åtland. Han bodde i samme huset som oss og spiste alltid alle måltidene sammen med oss så sant han var hjemme, og ikke var reist på besøk til Sørlandet der han kom fra. De andre gjestene var mor sin bror, onkel Åke og mor sin søster, moster Marta. I tillegg bodde far sin onkel Reiar hos oss på det tidspunktet, for han hadde evakuert hjem til oss på grunn av krigen. Onkel Reiar hadde tidligere vært norsk konsul i Amerika, men var nå flyttet hjem til Norge og drev mange slags forretningsdrift der.

 

På dåpsdagen min hadde vi fin søndagsmiddag: Surstek med god, brun saus og med grønnsaker og poteter. Mor hadde selv laget saft av bær fra bestemors hage. Saften var rød og klar i fargen. Hun hadde nok tenkt at denne saften skulle serveres til en helt spesiell anledning.

 

Desserten den dagen het ”Tilslørede bondepiker”. Det passet godt med den desserten til min dåpskjole. Mor måtte nemlig snøre kjolen fast på meg med silkebånd for at den ikke skulle falle av meg under dåpshandlingen som foregikk på helt korrekt vis. Jeg fikk både vann øst over hodet og presten snakket og snakket noe jeg ikke forstod eller husker. Det viktigste var nok at jeg fikk navnet ANNA ELISABETH. Slik kunne ingen lenger være i tvil om hvem jeg var og at jeg ikke var en tysker.

 

 Jeg tror ikke det var noe som manglet da dåpen ble foretatt, men likevel ble den gjentatt i kirken lørdag 23. august 1941. Vi fikk bilskyss fram og tilbake til kirken av Risdal på Tau. Jeg var da blitt så stor at inne i kirken satt jeg på fanget – litt hos mor og litt hos far.

 

Jeg ble forresten der og da klar over at det var lærer Åtland som spilte på kirkeorgelet oppe i 2.etg. i kirken. Jeg ropte opp til ham flere ganger fra min utsiktsplass, men han svarte ikke. Han spilte bare videre som om det skulle vært et hvilket som helst hanegal han hørte fra gården nær kirken. Kanskje var han litt sjenert og derfor ikke ville svare? Han var jo en litt godt voksen ungkar som ikke var vant med å få besøk av oss i kirken på søndagene. Det eneste jeg hørte var et mer og mer tydelig hyyyysssssjjjjj! fra både mor og far.

 

Men barnedåpen ble gjennomført. Mor bar meg fram til døpefonten. Faddere var far, onkel Leif og moster Marta, og så Åtland. Etter at Risdal hadde kjørt oss hjem igjen ble det enda en gang holdt barnedåpsmiddag med fadrene. De andre gjestene denne gangen var moster Margrethe (Maggi) og onkel Johannes fra Fister.

 

 Dette var forresten første gangen de to nygifte parene var på middag sammen hos oss i Bjørheimsbygd. Den 31. mai dette året, på min mors 36. bursdag, hadde det nemlig vært storbryllup på Hetland i Fister, for da giftet både moster Marta seg med onkel Leif (Sigmundstad) og moster Margrethe giftet seg med onkel Johannes (Mosnes). Den gangen var det far min og onkel Åke som sa noen ord hver til de to brudeparene. Far hadde forresten skrevet sang til dem også.

 

"Det gikk fint" skrev far i dagboken sin fra den andre dåpsdagen min.

 

Kornelius Ramsfjell ble døpt i samme vannet som meg den lørdagen. Jeg så alltid både lenge og vel på Kornelius siden jeg fikk vite dette med vårt felles døpevann. - Som om vi delte skjebne på en måte!

 

 Slik ble det barnedåp i dobbel forstand - på 3 måter.

 

 

 

 

 

ÅTLAND, JA!

 Det forriktige navnet til Åtland var Anders Åtland, men jeg fikk meg aldri til å kalle ham annet enn Åtland.

 

 Han var den andre læreren på skolen i Bjørheimsbygd. Han bodde alene i den ene enden av lærerboligen der vi bodde. Siden vi var en hel familie, og han var helt alene, hadde han bare en stue som var like stor som vår, samt et kammers hvor han sov.

 

I den tiden var det ingen som hadde bad. Derfor kom Åtland hver kveld før han skulle legge seg inn på kjøkkenet vårt og hentet en bøtte full med varmt vann slik at han kunne vaske seg og bli rein før han skulle sove. Hvor alt dette vannet ble av etter vaskingen vet jeg ikke, men han hentet alltid ny bøtte full - hver dag.

 

Åtland var alltid alene. Aldri så jeg at noen kom på besøk til ham, og alle måltidene spiste han sammen med oss med mor som felleskokk. Jeg fikk streng beskjed om å sitte fint ved bordet når Åtland var hjemme. Vi kunne nok le og tøyse litt slik som vi gjorde når vi var helt alene i familien, men det måtte gå for seg i rolige og sømmelige former. Dette forstod jeg svært godt. Jeg ønsket slettes ikke at Åtland med den strenge rynken i pannen skulle se enda morskere ut.

 

Mor la hver søndag en fin, nystrøket duk på frokostbordet og det ble ekstra fint de gangene hun brukte den duken som hadde broderte blomster strødd utover og en fin kornblå kant rundt hele duken.

 

Det eneste jeg visste om Åtland, var at han var den andre læreren på samme skole som far, hadde bursdag på samme dagen som far og at han var organist i kirken på Tau.

 

Det hendte at han en sjelden gang snakket til meg om moren sin som het Marta og som bodde på Gyland. Noen ganger pekte Åtland langt sørover på himmelen og sa at de skyene som kom seilende akkurat da, egentlig var røyken fra skorsteinen til Marta. Når det kom mange røykskyer der sørfra, så var det nok fordi Marta kokte kaffe på komfyren sin på kjøkkenet.

 

Åtland hadde et stort, sort orgel i stuen sin som han spilte på. En gang inviterte han meg til å komme inn til seg for å høre. Jeg var veldig redd for å gå inn til ham alene, men - jeg torde ikke å si nei takk. Jeg gikk derfor inn og satte meg aller ytterst på en av de store, brune skinnstolene som stod i stuen. Jeg aner ikke hva han spilte og hvor lenge det varte, men jeg husker at jeg takket så fint jeg kunne og skyndte meg hjem til mor og far igjen så snart han stoppet spillingen.

 

En vintermorgen var det komt veldig mye snø ute. Uheldigvis var ytterdøren inn til huset vårt blåst opp i løpet av natten slik at hele yttergangen var full av snø. Jeg hadde aldri sett snø inne i et hus tidligere, og undret meg veldig på hva dette hvite var som dekket hele gulvet og lå langt oppover veggen. Da kom Åtland og fortalte med alvorlig mine at dette hadde GUD gjort i løpet av natten. Jeg sprang selvfølgelig rett inn til mor og far og ropte at de måtte komme å se hva GUD hadde gjort i gangen vår.   

 

 

 

 

"DE GRØNNE ORMER I UNIFORMER" 

 

 

Tirsdag 14. desember 1943 skjedde noe helt forferdelig hjemme hos oss. Mor og jeg var alene for både far og Åtland var gått til jobb på skolen. Gradestokken viste minus 8, og det lå litt snø på markene omkring.

Plutselig hørte vi en bil stoppe utenfor porten og høye stemmer som snakket. Vi gikk til kjøkkenvinduet og kikket ut. Det synet som møtte oss var kjempeskummelt og skremmende. Utenfor porten stod en stor, grønn tysk jeep, og ut fra jeepen hoppet det 6 tyske soldater. Alle hadde grønne uniformer og hjelmer, og mellom hendene holdt de hver sitt lange gevær. De var akkurat i ferd med å åpne porten og komme opp til inngangen.

 

 2 av dem banket hardt på døren, mens de andre 4 tok oppstilling på hver sin side av huset med geværet sitt rettet mot huset. Vi hadde slettes ikke tenkt å rømme ut gjennom vinduene om det var det de trodde, tenkte jeg.

 

 Mor tok meg i hånden og holdt meg tett inntil seg idet hun lukket opp ytterdøren og spurte hva det var de ville. De var på leting etter radio sa de, og begrunnet dette med at de hadde sett en antenne på huset, - noe som slettes ikke var tilfelle.

 

 De trengte seg forbi mor og meg og tok seg først gjennom hele 1. etg. av huset fra rom til rom på jakt etter denne radioen de mente vi hadde.

 

Jeg for min del visste ikke hva en radio var den gangen. Etterpå fikk jeg vite at tyskerne hadde bestemt at ingen hadde lov til å ha radiomottaker-apparat eller lytte til radiomottak. Det hadde vært innlevering av apparater torsdag 7. august i 1941, og da var jeg så liten at jeg ikke husket noe av det. Grunnen for at slike mottakere var ulovlige var at ingen skulle vite hva som virkelig skjedde omkring i Norge og ellers i verden. Heller ikke skulle vi kunne motta meldinger fra våre allierte om hvordan vi skulle forholde oss til det tyskerne befalte. Tyskerne ønsket å sile all informasjon til den norske befolkningen.

 

Skapdører ble åpnet og skuffer dratt ut, i tillegg til at de kikket under divanen og ellers overalt i hele etasjen. Etterhvert ble de ferdige nede, og dermed fortsatte undersøkelsen i 2. etg. der hvor soverommene var. For meg var dette virkelig skremmende. Ingen fremmede som var hos oss gikk noen gang opp dit, -ikke engang Åtland som bodde i husets første etg.

 

Tyskerne derimot tok seg endatil den frihet at de åpnet mor sine kommodeskuffer som ikke engang jeg hadde lov til å åpne. Det var det verste jeg noen gang hadde sett. Selv om jeg var fryktelig redd under hele undersøkelsen, var det med nød og neppe jeg klarte å forholde meg rolig uten å protestere vilt da dette skjedde.

 

Tyskerne rotet rundt i absolutt alt, løftet på dyner, puter og kikket inn i klesskap, hyller og skuffer,

 

-MEN KOMMODESKUFFENE TIL MOR! - "MOR SINE GOSSER" !

 

Undersøkelsen resulterte i at tyskerne gikk uten å ha funnet noe ulovlig, men mor og jeg stod igjen på skjelvende bein etterpå.

 

Denne fæle hendelsen ble grundig diskutert hjemme hos oss i flere dager for å forstå hva som var grunnen til at tyskerne hadde kommet til oss på denne måten. En av de teoriene som nok ble hengende igjen etterpå var at en nabo lenger nede i bygden som ble antatt å være ”stripete”, med andre ord nazist, hadde fått snusen i at folket i lærerboligen skaffet seg ulovlig informasjon gjennom radio.

 

Naboen visste nok ikke hvordan det egentlig skjedde, - at far og Åtland sammen med noen få andre menn i Bjørheimsbygd gikk hver sin gang for å lytte på radio i et fjøs i nærheten.

 

 Selv om lyttertjenesten ikke stoppet, ble det tatt mange ulike og nye forholdsregler etter det dramatiske tyskerbesøket. Et eksempel var at når de som hadde et lyttersamarbeid gikk på besøk til hverandre etter dette, så brukte de et spesielt bankesignal på ytterdøren. Dette signalet skulle fortelle at nå var det "en av gjengen" som kom. Var det tyskere eller angivere på besøk fra før, kunne det avverges at det ble sagt eller gjort noe som kunne gi grobunn for mistanken.

 

 

 

 

 

TINNSOLDATENE SOM IKKE VILLE LÆRE!

 

Jeg hadde ikke mange kjøpeleker som liten.

I bokhyllen vår var det endel bøker med bilder i, og noen av bøkene hadde fine fortellinger som far eller mor leste for meg. Fra jeg var 4 år leste jeg selv, - jeg skulle jo bli lærer som far, og da måtte jeg være ekstra flink.

 

En bok jeg husker veldig godt var "Bjørnen, reven og Pinn-Ola på eventyr" Den lille brune boken med gullskrift på ryggen og mønster i hvitt og brunt var skrevet av Engvald Bakken og hadde sort/hvitt- tegninger av A. Steinsfjord. Den ble gitt ut på Fonna Forlag i 1942. Far kjøpte den i 1943.

 

Det stod ellers mange fine bøker i bokhyllen vår, - noen hadde både fine bilder og spennende tekst på norsk eller engelsk. En bok som var bare min var en billedbok jeg fikk av noen som kom på besøk til oss. Bildene i den boken representerte for meg en virkelighet fra en stor, litt skremmende og ukjent verden langt bortenfor Bjørheimsbygd.

 

Boken hadde tykke sider med blå og gule bilder på hvit bunn. Bildene viste store skip som lå langs en kai. På kaien stod det en stor heisekran som løftet sekker og kasser ombord i skipet. Videre var det bilder av noen lastebiler og noen folk med gult hår og blå kåper eller blå frakker på seg. Det var ikke grenser for alt det som skjedde på den kaien i min fantasi, - jeg ble aldri trøtt av å tenke meg den verdenen jeg her fikk innblikk i. Boken ble etterhvert så velbrukt at sidene gikk i oppløsning.

 

En gang før jul da jeg var mellom 1 og 2 år fikk jeg en dokke av mor da hun kom hjem fra byen. Moster Margrethe var hjemme hos oss og passet meg den dagen og far var på jobb på skolen. De har fortalt meg siden at jeg ble veldig glad for dokken, men jeg husker ikke noe særlig til den.

 

Men - noe jeg husker svært godt er tinnsoldatene mine. Jeg fikk en hel eske full med tinnsoldater. Endelig hadde jeg også fått noen å være lærer for, slik som far var for ungene på skolen. Yndlingsleken min var å stille dem opp på rekke og rad på bordet foran meg for å lære dem å skrive og lese. Jeg var tålmodigheten selv både lenge og vel, men en dag var det nok. Da feide jeg dem ned av bordet med et eneste armslag og skreik høyt ut til mor som var på kjøkkenet: "De kan ikke engang lære å sette punktum, de toskane"!

 

Etter den slitsomme jobben jeg hadde hatt som lærer, ble det butikkdame jeg ville bli når jeg ble stor.

 

 

 

FOLKET I ENDEN AV "DEN VELSIGNEDE PEDERVEIEN"

 

Astrid Barkve var bestevenninnen min. Hun ble født den 4. juni 1938 og var altså nesten 2 år eldre enn meg og derfor både mye klokere og mye flinkere til alt. Det hun var 100 ganger flinkere enn meg til, var å samle på ting. Jeg klarte aldri å samle på noe som helst jeg. Enten mistet jeg det, eller så spiste jeg det opp eller glemte det.

 

 Egentlig var det ikke bare Astrid som samlet på alt mulig i det huset. Hjemme hos Astrid som bodde i det gule huset i enden av Pederveien, var omtrent hele huset som et stort, smekkfullt smykkeskrin med alle slags fine ting i. Endatil i trappen opp til 2.etg. stod det tett i tett med pynteting og noen ganger litt ting som de enda ikke hadde fått satt på den plassen det egentlig skulle stå.

 

Ekstra godt likte jeg når Astrid og jeg listet oss inn på gjesterommet oppe. Der stod det et helt møblement i rødbrunt tre. Dobbeltsengen var oppreidd med fint, hvitt heklet sengeteppe over, og omkring i rommet ellers var det en skattkiste full av de mest spennende og flotte ting en jentunge kunne tenke seg. Jeg var veldig imponert over at selv om dette var et gjesterom, så stod det et helt møblement der, - deriblant en utskåret toilettkommode. Oppå denne lå et sølvspeil og en sølvbørste, og flere fine smykkeskrin med blomster og gullmønster på.

 

Moren hennes, Teodora, samlet på pynteting, på blomster og på mye annet fint som fylte huset. Men Teodora var også veldig flink til å lage vaffelkaker m/bringebærsyltetøy. Hemmeligheten med den ekstra gode og annerledes smaken enn jeg var vant med, kom fra en raushåndet bruk av vaniljesukker, sa moren min. Aldri før eller siden har jeg spist så gode vaffelkaker og så godt bringebærsyltetøy som det Teodora laget.

 

Utenfor husets inngangsparti hadde Teodora plantet flere lillablomstrende syrintrær i en firkant, og innenfor denne firkanten stod det et steinbord og et par hvite trebenker til å sitte på. Omkring denne lune sitteplassen vokste det kjempemye rosa flox-blomster, fioler og bjørnerotplanter. Alt dette luktet så himmelsk godt at jeg kan kjenne lukten hver gang jeg tenker meg tilbake.

 

 

 

Faren hennes, Peder, samlet på steiner fra hele verden og på sjeldne tresorter som han deretter brukte som grunnlag for alt mulig fint han skar til med kniven sin. Det var i bestestuen han hadde sine samleting. Det ble etterhvert så stor samling i denne stuen at det nesten ikke var plass til de store, flotte stolene med dragehoder på armlenet eller for alle bordene som stod mellom stolene. Ellers var Peder både lærer og bonde og mye på farten.

 

 Også broren Pål som vi kalte for "Påladarten" samlet på mye rart, men det var alltid hemmelig for oss hva hans samling bestod i. Vi fikk aldri innsyn i hans verden. Først nå etter at vi alle er blitt voksne har jeg fått vite at Pål fortsatt samler på antikviteter og går på loppemarkeder og auksjoner for å lete etter nye "godbiter".

 

Foruten gjesterommet i 2.etg. var Astrid sitt rom det gjeveste av alle rommene i huset. Der hadde hun skap, en fin seng, kommode og 2 stoler. Som om ikke det var nok hadde hun også et gult lite bord og et gult nattbord på rommet. Alle skuffer og skap var velfylte med 1001 nydelige samleting. I tillegg var esker og kasser under sengen hennes fylte med alle mulige skatter.

 

Astrid hadde hele styringen på rommet sitt. Jeg satt fint på en stol og hun bestemte hva vi skulle se på og hva som måtte stå til en annen gang.

 

 I en av eskene hadde hun samlet fine innpakningspapir og poser i gull, sølv eller andre fine farger med blomstertrykk på. Det var salige stunder når Astrid tok fram den esken og tok opp et og et papir som vi beundret sammen.

 

I en annen eske hadde hun samlet fine og sjeldne kammer, både i hvit marmor, i tre og i alle slags flotte farger i plast. En av kammene hadde tinder på begge sider, vendt fra hverandre. Jeg tror vi fant ut at dette var en lusekam, for det var det mye snakk om i de tider når enkelte familier fikk hodelus.

 

Ellers bestod skattene blant annet av fine glassperler og biter av knust porselen eller fajanseprodukter. Det viktigste med slike biter var fargene og mønstrene.

Fra 3-4 års alderen fikk jeg lov til å gå alene hjem til Astrid av og til. Da stod mor eller far i vinduet i stuen og fulgte meg med øynene til jeg var framme. De kunne nemlig se meg hele tiden.

 

 Første gangen far endelig svarte JA på en av mine bønner om å få gå til Astrid, og etter at han hadde tenkt seg godt om sa han: "Det er ein velsigna vei, den Pederveien, for der finnes ikkje bilar". Dermed var den saken i orden.

 

En gang bestemte Astrid og jeg oss for at vi skulle overnatte hos hverandre. Først skulle Astrid ligge hos meg, og hun kom kvelden etterpå og hadde med seg en venninnegave til meg som hun kalte det. Det var bær og frukt og noen gode kaker i pakken, og vi koste oss veldig med alt dette gode. Neste gang var det min tur til å sove hos henne. Men hva i all verden skulle jeg gi henne som hadde alt? Det endte med at jeg fikk med meg et fint, lysegrønt silkebånd av mor som skulle være halsbånd til katten hennes. Selv om jeg syntes at det var litt i minste laget, sa Astrid tusen takk og virket fornøyd med gaven.

 

Ellers gikk leken vår oftest ute over stokk og stein. Vi laget sorpekaker som vi stekte på en stor steingard. Etterpå ble kakene pyntet med glass-skår og markblomster. Vi lekte med de små, lysegule kyllingene når Peder fikk klekket slike frem i hønsegården, - vi fikk sitte på kjerren når Peder kjørte omkring på gården med hest, vi hoppet i høyet og vi sprang i skogen oppover lia ovenfor gården og lekte fantasileker om alt vi så i hver bekk, i hver trestubbe og hver stein.

 

En gang bestemte vi oss for å ligge natten over i høyet på låven, - noe vi fikk lov til. Det ble imidlertid en vond opplevelse for meg. I løpet av kvelden, før vi sovnet, tetnet jeg til i brystet så mye at jeg nesten ikke fikk puste. Jeg ble redd og sa til Astrid at jeg måtte springe hjem for å sove der. Heldigvis hadde mor og far ikke lagt seg for natten da jeg kom hjem. De fortalte meg at jeg nok var allergisk for det støvet som finnes i tørt høy.

 

Noen ganger gikk vi på besøk til nabogårdene. Om sommeren var det stas å gå til Ingeborg og Endre Nerhus, for da bodde det byfolk i et lite hus de hadde på gården sin. Disse byfolkene var så rare og gjorde så mye rart, syntes vi. Ellers gikk vi av og til på tur til Bjørheim til Tomine eller til "litle-Jakob". Det hendte også at vi gikk til til Ane Vadla, men det var et godt stykke vei å gå til henne, og ikke helt lovlig vei heller. Hun var imidlertid alltid så blid og hyggelig da vi kom og ba oss inn på saft og kaker.

 

Før jul fikk vi jobben med å selge julehefter omkring i bygda. Vi hadde et variert utvalg med oss, og noen av de jeg husker aller best var "Kom og Se" og "Glade Jul" Den aller hyggeligste damen vi møtte på denne salgsrunden var gamle Jakobine Holta på Holtaheia. Hun kjøpte et blad av alle de sortene vi hadde med oss.

 

Astrid kom forresten alltid innom til meg hver søndagsmorgen når vi skulle gå på søndagsskole. Oftest kom hun mens vi fortsatt satt ved frokostbordet, og da var det fast rituale at Åtland satte i gang å synge: "Astrid, mi Astrid som eine held tå meg ……." Riktignok ventet han til vi var ferdig med å spise og han hadde lest for maten han hadde spist, men Astrid var ikke særlig glad for den sangen. 

 

 

 

 

JULEFEIRING I HETLANDSBYGD

Julen 1943 ble det bestemt at vi skulle reise til Fister for å feire jul på Hetland hos bestemor og bestefar, Elisabeth og Martin Hauge. Onkel Åke, som da var en godt voksen ungkar, var også hjemme på juleferie.

 

Det var krig og vanskelige transportforhold. Derfor ble Otto Tilset bestilt for å kjøre oss inn med sin drosjebil på selve julaften. Returen ble bestilt til 3. juledag.

Det var ikke mulig å oppdrive bensin i den tiden, så de bilene som trillet på veiene ble bygd om til generatorbiler som brukte knott, (små vedskier) som drivstoff. På taket av drosjen hadde Tilset derfor surret fast en sekk med knott, og siden veien til Hetland var omtrent 3 mil lang, måtte han stoppe underveis for å fylle på mer knott fra sekken.

 

I Målandsdalen ble det nødvendig med et slikt stopp, - noe mor hadde fryktet på forhånd og snakket mye om. Ja - det var såvidt at ikke hele julebesøket ble avlyst med tanke på å stoppe for knottepåfyll i Målandsdalen.

 

Mor og jeg satt i baksetet, og far framme med sjåføren. Idet bilen stoppet og motoren ble slått av, kjente jeg armene til mor hardt og fast omkring meg, og vi skalv begge to av redsel for det som nå kunne skje. Det store skrekkscenariet var nemlig at ROTTENIKKEN skulle komme fram fra de dype skoger i dalen for å røve oss.

 

Rottenikken var en rømt fange som både var farlig, stor og sterk. Det siste nye vi hadde hørt om ham var at han var sett i Stavanger og sannsynligvis var på flukt innover i Ryfylke. Han levde av det han fant ute i naturen, deriblant rotter og mus. En sjelden gang klarte han å lure seg innpå en eller annen gård om natten for å stjele noe spiselig derfra.

 

Far hjalp sjåføren så godt han kunne med å bli ferdig med energitilførselen på bilen, og etter noen lange minutter trillet bilen videre uten at noe hadde skjedd. Skrekken satt likevel i oss gjennom hele julen, og det endte med at bestefar ble med oss i bilen tilbake til Bjørheimsbygd. Det var litt tryggere syntes mor og far med enda et mannfolk i bilen hvis Rottenikken skulle slå til på tilbakeveien.

 

Det ble enda en minnerik opplevelse for meg den julen. Juledags morgen da jeg våknet fikk jeg lov til å krype oppi sengen til bestemor og der lå vi og pratet sammen om løst og fast. Jeg husker at jeg syntes gardinene på hennes soverom var ekstra fine. De var hvite og nesten gjennomsiktige, og så var det små blomster og kryss på dem i rødt og sort.

 

Hun var interessert i å høre når jeg fortalte fra skolegården i Bjørheimsbygd, og jeg fortalte villig. Noe av det jeg sa var at noen gutter fra Holta som gikk på storskolen hadde forsøkt å vise meg julenissen oppi lia uten at jeg klarte å se ham. Da fortalte bestemor at det var bare tull dette med julenisse. Det var bare noe de voksne fant på for å lure ungene, sa hun. Selv om jeg protesterte og sa at det hadde vært julenisse hos oss forrige julaften, sa hun at det nok var far min som hadde kledd seg ut.

 

Jeg stod gråtende opp fra sengen etter denne bekjennelsen. Det var ikke noe særlig stas med jul lenger, og slettes ikke å være på julebesøk hos bestemor og bestefar.

 

 

 

 

4 eksemplarer av "DEN GODE NABOEN"

 

"Eg har 10 meter guttar" sa moster Marta Sigmundstad stolt dersom noen spurte henne om hun hadde barn. Slik presenterte hun sine 5 sønner, Lars - Martin - Svein - Einar og Kjetil Sigmundstad. Dette var imidlertid mange år senere.

 

Moster Marta og onkel Leif bodde i nabobygden Fiskå - nærmere bestemt på Lekvam. Det var ikke lengre fra der vi bodde i Bjørheimsbygd enn at vi kunne gå til hverandre gjennom skogen, og det gjorde vi. Opp lia på nordsiden av huset og et stykke innover på flaten.

 

Folket på Lekvamsgården var de eneste slektningene våre i gåavstand, og dermed hadde vi mye kontakt med hverandre - ikke minst under krigen.

 

Moster Marta var lang og slank og smilte alltid mye. Onkel Leif var også lang, rolig og blid. Han steg litt på den ene foten, men ikke så mye at vi bare så ham annenhver gang. Begge to var veldig snille syntes jeg, og før den første sønnen Lars ble født den 29. august 1943, tror jeg at de trente seg på meg.

 

Til 1-års dagen min hadde moster Marta vært i byen og kjøpt gullkors og kjede til meg. Onkel Leif var både flink med hendene og veldig tålmodig. Etter at jeg hadde fått den fine dukken av mor, snekret han en nydelig vugge til dukken. Vuggen ble malt lys grønn, og mor sydde fint sengetøy som passet til.

 

En gang kom moster Marta ned til oss og inviterte meg med seg hjem til Lekvam. Hun hadde hverdagsbunaden på seg husker jeg, og en fin strikkekofte over. Bunaden hennes som ellers var lik den mor hadde var rustrød i grunnfargen, og koften som hun selv hadde strikket, var lys grå med fint mønster i rustrødt og brunt.

 

Turen opp til Lekvam gjennom skogen ble ganske dramatisk, for plutselig så vi noe langt, ekkelt og stripete som buktet seg på stien foran oss. ORM! …sa moster Marta. Hun befalte meg å stå ganske stille og vente, og dermed satte hun i gang reine krigsdansen etter ormen, viftende med en lang kjepp i ene hånden og en stein i den andre. Hun fikk drept ormen på den måten, men det var en skremmende opplevelse både for henne og for meg.

 

På kjøkkenet til moster Marta og onkel Leif gikk det en trapp opp til 2.etg i huset. Under trappen var det laget et spisskammers med hyller fylte med krukker og spann. Det var her de oppbevarte mat. Langs undersiden av trappetrinnene som viste i skapet hang det små buketter med dill og andre urter til tørk. Jeg kommer aldri til å glemme den nydelige duften av disse urteplantene.

 

Om kvelden etter at alt arbeidet var gjort og vi skulle kose oss, strakk onkel Leif en lang arm under divanen og tok fram "felå si" som han sa. Etter mye stemming på strengene satte han så i gang og spilte "Fager kveldssol smiler, …." Det var nydelig og høytidelig, og slettes ikke skremmende slik som da Åtland spilte orgel for meg i sin stue.

 

Men - det var også andre naboer i mitt barndomsrike. Etterhvert som årene gikk og jeg kunne være litt ute på egenhånd, var den første familien jeg besøkte Kristiana og Østen Moen. De var nærmeste nabo på vestsiden av huset vårt og foruten noen voksne sønner og døtre som var flyttet ut, hadde de to ugifte jenter som bodde hjemme - Udbjørg og Marta.

 

Vi kjøpte melk hos Østen, og etterhvert ble det min jobb å hente melken i det lille spannet jeg fikk med meg hjemmefra. Melken ble slått over i en stor skål og satt kaldt etter hjemkomst, og om morgenen kunne mor ta en spiseskje og samle sammen fløten som hadde lagt seg over melken i løpet av natten. Slik fikk vi både melk og kaffefløte.

 

(Hvis du lover å ikke fortelle det til noen, kan jeg røpe at det var i fjøset til Østen Moen at far og hans allierte i nabolaget gikk og hørte på radio fra England under krigen), men hyyssssjj!!

 

Det var altså en naturlig grunn for at jeg var ganske redd når jeg gikk for å hente melken etter at mørket var begynt å sige på i kveldingen. Det jeg da gjorde var å sette i gang å synge så høyt jeg kunne: "Ingen er så trygg for fare, som Guds lille barneskare" ----- Det hjalp

 

Marta hadde hvert år jobben med å brodde alle spirene av potetene som var høstet inn og lagt i poteteskjelleren. Hun gav meg beskjed om når denne broddingen skulle skje, og inviterte meg til å komme og være hennes selskapsdame da. I lommen hadde hun en kam med seg, og dermed fikk jeg god øvelse i å være hennes frisør. Jeg stod bak henne og greide henne i det lange, tynne håret veeeldig lenge syntes jeg, eller så lenge min tålmodighet rakk. Marta ville nok gjerne hatt meg bak seg i poteteskjelleren like lenge som hun måtte være der.

 

De nærmeste naboene på østsiden av huset var Anna og Lars Nerhus. Dette var et gammelt ektepar som ikke hadde barn selv. Lars hadde langt, hvitt skjegg og Anna gikk alltid med sort skaut på hodet, knyttet under haken. På Lars sin 80-årsdag var det noen slektninger som kom med kake til ham med 80 lys. Da Lars skulle blåse ut disse lysene tok det fyr i skjegget hans, og hadde det ikke vært så mange gjester tilstede som hjalp til med å slukke brannen, kunne det lett endt i en katastrofe.

 

Jeg var en av de svært få ungene i Bjørheimsbygd som ble invitert inn til Anna og Lars for å få se dukken de hadde i stuen. Midt oppå sofaen i bestestuen, mellom noen grønne fløyelsputer med stramaibroderi i midten, satt dukken. Det var en spansk, mørkhåret skjønnhet med nydelige blonder på kjolen og med en fargerik vifte i den ene hånden. Jeg ble aldri mett av å se på denne dukken.

 

Mine første jeppe-pinner fikk jeg av Lars. Han hadde laget dem selv og hadde dem klar til meg en gang jeg kom på besøk til dem.

 

Etterhvert som årene gikk, ble jeg kjent med stadig flere naboer, slik som Ingeborg og Endre Nerhus som hadde datteren Severine og sønnen Jone. Jeg hadde riktignok vært hos dem om sommeren sammen med Astrid, men begynte litt etter litt å gå til dem alene også.

 

I stuen hos dem hadde de en veggklokke som tikket og tikket veldig høyt. Over sofaen hang et maleri med nydelige farger. Det viste en liten hytte i et skogsholt og det førte en fin grusvei opp til hytten.

 

Jone var min aller første forelskelse. Han kjørte buss og hadde et rundt, glatt og smilende ansikt. En gang jeg var hos dem fortalte jeg Ingeborg at mor hadde lært meg å lage russedessert . Dette resulterte i at jeg ble invitert hjem til dem dagen etterpå for å lage den til middagen deres. Jeg ble veldig kry av å få et så voksent oppdrag, og vandret gladelig avsted neste morgen med oppskriften klar på en liten lapp i lommen:

 

 

"Russedeser!"

 

 

 

1 liter saftogvatn

 

90 gr semuliegryn

 

farin etter smak.

 

Koges i 20 minutt.

 

Tas av varmen og vispes til den er kald"

 

 

 

 

OSS 3 - BLIR 4

 

Dagboka forteller:

 

"Fredag 4. August 1944. 0.40 kl.- natt - lille Gjertrud Bjelland fødd.

 

Laugalandgjenta kom.

 

Bet. melk hjå Reinert for juli.

 

Judith Grannes kjem i morgon og skal vera gjenta her".

 

Lite ante jeg den gangen hvor stor betydning dette ville få for resten av livet mitt.

 

Jeg - den jentungen som ble kalt like mange forskjellige navn som det er bokstaver i det første døpenavnet mitt, ( ISA, AGGAVENNEN, ANNA LISA eller ANNA ELISABETH), og som dagen før veide 18,5 kg. hadde nå, helt plutselig fått en søster. Jeg som fram til denne dagen hadde vært midtpunktet for all oppmerksomhet i familien. Hva kom til å skje nå?

 

Egentlig husker jeg ikke noe særlig omkring denne hendelsen og hvordan den nye søsteren min virket inn på dagliglivet i huset vårt den første tiden.

 

Hun ble døpt Gjertrud Tove.

 

• Gjertrud-navnet fikk hun etter far sin farmor Gjertrud Bjelland f.Kolbenstveit. Far var veldig glad i farmoren sin som han bodde hos fra han var 2 år gammel. Da døde nemlig hans egen mor, Anna.

 

Gjertrud - vår oldemor, bodde i en liten kårstue lenger nede i hagen på Bjellandsgården i Fister. Det rare var at den natten Anna døde, våknet Gjertrud av et drømmesyn. Hun så plutselig for seg at svigerdatteren Anna kom til henne med Toralf ved hånden og sa: "Sjå her Gjertrud, -du må ta àn Toralf frå nå av for nå fere eg". Oldemor ble sittende oppe resten av natten og tenke på dette, og vente på nærmere beskjed. Grytidlig den påfølgende morgenen hørte hun tunge steg utenfor kårstua og så banket det på døren. Inn kom sønnen Ola og sa: "Hu Anna fôr i nått" . Gjertrud kunne da bekrefte at dette hadde hun blitt fortalt av Anna selv om natten, samtidig som hun hadde blitt gitt ansvaret for Toralf. Slik ble det da også.

 

• Tove-navnet var oppkalling etter far Toralf. Tovenavnet var nok først og fremst mor sitt ønske, for i far sin dagbok på hennes fødselsdag stod bare: "Lille Gjertrud Bjelland". Hver gang han omtalte søsteren min i dagboken etterpå og så lenge han levde, skrev eller sa han bare G eller Gjertrud. Det var nok det navnet han hadde et forhold til, mens mor svært gjerne ønsket å ha et barn som var oppkalt etter faren.

 

En av de få tingene jeg husker fra den første tiden med en ny søster i huset var at jeg fikk et enda sterkere forhold til far etter at Gjertrud Tove ble født, -kanskje fordi mor ble opptatt med det nye "nusset" i huset.

 

Fra dette tidspunktet fikk jeg forresten lov til å være med far på jobb på skolen hver dag. Selv om det ikke var mulig å bli innskrevet på skolen før i 6-års alderen, fulgte jeg trofast bak far og Åtland til skolen med ransel på ryggen hver eneste skoledag og var mer enn lykkelig for endelig å få være en del av den ungeflokken jeg så utenfor huset vårt hvert friminutt. Slik fikk jeg mange nye venner og mye spennende lærdom, både fra skolefagene og fra det sosiale samværet med ungene på klassetrinnene fra 1. til og med 3. klasse i den todelte skolen i Bjørheimsbygd.

 

Ungene i klassen kom fra Holta, fra Heggheim og fra hele Bjørheimsbygd. Det var ingen som hadde ordentlige regnklær på den tiden, så derfor hadde ungene fra Holta og Heggheim klesbytte med seg i ranselen sin. Holtagjengen fikk tørke de våte klærne på snor ved siden av vedovnen i klasserommet, mens Heggheimsgjengen tørket klærne hjemme hos oss i lærerboligen.

 

Det skjedde forøvrig dramatiske ting i forbindelse med vedfyringen i skoleklassen. En dag da det minket på vedskiene vi fyrte med, kom det plutselig en mus springende ut fra vedkassen. Dette skjedde midt i skoletimen. Alle ungene satte i et hyl og trakk beina opp fra gulvet, men unntak av ei jente som het Maria Fotland. Hun sprang ut på gulvet, greip ei vedskie og slo vilt etter musen som selvfølgelig var livredd og sprang fram og tilbake på gulvet for å finne seg en ny gjemmeplass. Maria traff musen i hodet etter noen ganske få feilslag, og dermed var det bare å konstatere at musen var steindød. Maria satte seg ned på pulten sin etterpå som om ingenting hadde hendt, eller som om dette var daglig kost for henne, men så var hun da også en tettbygd, liten knabb av en jentunge med stritt, mørkt hår, oppstoppernese og mye fregner, og mye tøffere enn noen jentunger jeg hadde møtt tidligere.

 

En annen episode jeg husker fra mine første skoledager var at helsesøster kom for å gi oss skolebarna en eller annen slags sprøyte. Dette var noe jeg hadde stor respekt for og liten interesse av for egen del. Jeg tok derfor likegodt beina fatt ut fra klassen og gikk hjem. Opp i 2.etg. stod det en stor, gråmalt kiste og den krøp jeg oppi for å gjemme meg. Det gikk både lenge og vel før jeg kom ut fra gjemmestedet mitt, -ja faktisk så lenge at helsesøsteren var reist tilbake til Jørpeland. Men – for å lede oppmerksomheten bort fra min ugjerning og foreldrene mine sin redsel, gjorde jeg enda en ulydig ting: Jeg påsto at jeg hadde svelget en blyant og dermed hadde fått så vondt i magen at jeg måtte gjemme meg.

  

Jeg fikk en svær jobb med å forklare at jeg hadde servert 2 løgner på strak arm den dagen, - ikke akkurat slik jeg ønsket å være.

 

  Mor sydde forresten en fin lys blå snekkerbukse til søsteren min den sommeren hun var 3 år. Buksen hadde kanter med fargerike ruter i orange, gult, brunt og rødt nederst på buksebeina, samt på de to lommene foran på buksen og øverst på smekken hvor selene ble knappet fast. I tillegg broderte mor bokstavene GT på brystet av buksesmekken over en trekant . Dette førte raskt til at Åtland begynte å kalle henne for "Gamle Testamentet".

 

 Vi kunne blitt litt av et par vi to søstrene, ISA og "Gamle Testamentet", men det vennskapet utviklet seg nok lenger framme i tid.

 

 Det var plagsomt å måtte ha GT med ut å leke etterhvert som hun vokste til og ble 2-3 år. Spesielt ille var det hver gang jeg skulle ut å farte med Astrid som var 2 år eldre enn meg på 6-7 år og dermed vel 6 år mer enn GT.

 

Selv om vi ikke hadde lov til å oppholde oss på veien eller gå østover eller vestover i bygda, var det et kjempestort område å leke på innenfor gården til Astrid og hennes familie. Vi ble likevel sterkt hemmet i å kunne springe hvor vi ville og så raskt som vi ville når GT var med, selv om hun sprang så fort hun kunne med de små føttene sine.

 

 Til stadighet ble hun hengende etter, sutrende og klagende over at vi sprang så altfor fort. Jeg må innrømme at det ikke var sjelden at vi rasket på ekstra mye når hun var med oss slik at hun skulle be om å bli fulgt hjem igjen til mor. Det var alltid tryggest at hun selv ba om dette, for jeg hadde liten lyst til og gå hjem med henne på eget initiativ. Det var det samme som "ikke å være snill" , -slik som det var forventet av meg.

 

Det var slettes ikke rart at GT satte stor pris på det fine hoppetauet hun fikk av mor en gang hun kom fra byen, for med det kunne hun trene seg opp til å bli like rask på foten som vi store jentene. Da hun la seg den kvelden hun hadde fått hoppetauet sa hun som en fortsettelse av kveldsbønnen sin: "Glad eg har hoppetau. Godt eg har sobeleistar"! Hele livet har GT vært glad i både å hoppe og springe raskere enn raskt!

 

Den dag i dag ser jeg GT for meg mange meter bak Astrid og meg, med den spisse, hjemmesydde grønne luen på seg. Luen hadde en lys skinnkant rundt ansiktet og fra spissen av luen hang det to runde, hvite skinnkuler dinglende i hver sin snor.

 

GT fant etterhvert sin egen lekekamerat i Åsta Barkve. Åsta bodde på nabogården der hvor Astrid bodde, i huset til bestemor Borte som vi kalte henne. Bestemoren het egentlig Ane Barkve, men fordi hun bodde "der borte", og ikke var den andre bestemoren til Astrid som bodde på Finnøy, fikk hun dette navnet.

 

 Åsta var like gammel som GT, og disse to fikk etterhvert en god del historier etter seg.

 

 

 

BESTEFAR BEGRAVES HJEMMEFRA

 

En dag i slutten av november 1944 ringte telefonen hjemme hos oss. Det var bestemor Lisa på Hetland som ringte for å fortelle at bestefar var svært syk. De eneste besteforeldrene GT og jeg kjente til var mor sine foreldre, Elisabeth (Lisa) og Martin Hauge. Far sine foreldre var døde begge to.

 

Klær til store og små ble pakket og så tok vi første buss til Hetland. Far kunne ikke være borte fra skolen lenge, så han reiste tilbake til Bjørheimsbygd den påfølgende mandag morgen, mens vi ble igjen.

 

Den 7. desember 1944, på ettermiddagen, og etter at vi hadde vært på Hetland i vel en uke døde bestefar, ca. 76 år gammel. Han ble begravet fredag 15. desember - hjemmefra.

 

Å bli begravet hjemmefra betydde at alle som ville følge bestefar til kirken og til graven kom hjem først.

Fra dødsdagen og fram til begravelsesdagen ble den hvite kisten med bestefar satt inn i den kalde bestestuen, oppå en oppbygd forhøyning.

 

På begravelsesdagen kom det mye folk. Det var dekket langbord i dagligstuen dagen før slik at alle kunne få smørbrød og kaker. Jeg forsynte meg med et av disse smørbrødene som hadde så flotte farger. Slik fikk jeg for første gang smake både majones og tomat, og det smakte helt forferdelig. For å kompensere litt for den fæle smaken på skiven, forsynte jeg meg med et stort stykke av en kake som så ut som sjokoladekake.

 

Kaken hadde en sterk, beisk og annerledes smak enn jeg forventet. På kjøkkenet etterpå hørte jeg at hjelperne snakket nettopp om den kaken som de sa var "Mokkakake med smørkrem". Det var nemlig en kake som en av naboene hadde kommet med, og fordi det ikke var særlig reinslig i det huset lo de litt av fargen på smørkremen. Den så nemlig skitten ut, sa de.

 

Etter maten samlet alle seg i bestestuen omkring kisten. Det var en dame der som var komt helt fra Jøsenfjorden. Hun het Marta, hadde enormt tykke brilleglass i brillene siden og en hvit silkebluse med stor sløyfe knyttet i halsen. Grunnen til at jeg husker henne og bare henne var at hun gråt og gråt hele tiden. Jeg hadde aldri sett en voksen som gråt så lenge og så mye. Jeg måtte spørre mor etterpå hva slags dame dette var og hvorfor hun gråt så mye. Jeg fikk da vite at hun var søskenbarnet til mor, søster til Valborg og Elisabeth, men fordi hun hadde hatt en engelsk syke eller hva det nå var da hun var liten, var hun ekstra følsom og ekstra snill.

 

Moster Margrethe og onkel Johannes Mosnes var selvfølgelig også i begravelsen . De hadde med seg datteren Borghild som var blitt født 18. februar 1942, og bare var ca. 2 år yngre enn meg på 4.1/2 år. Det var stor stas å få vist Borghild hvor mye større og sterkere jeg var enn henne, og derfor ville jeg svært gjerne leke med henne i spisestuen etter at bordene var ryddet for mat og kjørler. Jeg tok omkring henne gang på gang for å bære henne omkring i stuen slik som mor bar GT. Jeg satte meg også på divanen og fikk Borghild til å klyve opp bak meg for å sitte på skuldrene mine.

 

Det ble imidlertid en brå slutt på denne bresingen fra min side, for plutselig gjorde Borghild en bevegelse og jeg mistet taket på henne. Dermed falt hun ned, og det rett på den sorte, høye kakkelovnen som var gloende varm av vedfyringen. Hun både slo seg og brente seg, og skrek omtrent like høyt som Marta fra Jøsenfjorden som satt i bestestuen.

 

Mor var forresten ikke helt frisk hun heller den dagen. For det første var det bare 4 måneder siden GT ble født, og for det andre hadde hun fått halsesyke. På begravelsesdagen til bestefar måtte hun gå og legge seg en stund, og jeg diltet med opp på kvisten.

 

Jordmoren på Fister, Anna Eiane, var i begravelsen fordi hun var datter til bestemor sin søster Anna. Anna Eiane kom opp der hvor mor lå og tilbød seg å stelle GT som både tisset på seg og hylte og skreik når hun ville ha mat. Jeg kan aldri glemme hvor rart jeg syntes Anna Eiane snakket. Lenge etterpå hermet jeg etter henne hver gang mor reivet nye bleier på GT: "E det sols du gjere, Lisebeth"?

 

 Det eneste jeg husker av BESTEFAR, var at han var en stor, høy mann med noe kantede ansikt og med store hender. Det som hadde gjort sterkt inntrykk på meg den første gangen jeg husker å ha sett ham, var hendene hans som var helt tilsølt med blod. Han hadde egen revegard med mange rever i. Til mat for disse fikk han kasser med forskjellig "avfall" fra slakteriet i byen. Når han skulle mate revene gikk han først opp til en stor bekk som rann gjennom gården for å male revematen på en vanndrevet kvern som stod der. Han tok da stykke for stykke fra kassen og kjørte gjennom kvernen - og blodet rann. Ufyselig!!

 

 

AMERIKAPAKKEN

 

Far hadde mye slekt i Amerika, både 2 søstre, 1 bror, en ugift tante og 2 onkler. Han hadde selv bodd i Amerika flere år før han kom tilbake til Norge. Kanskje var det en av grunnene til at han holdt god kontakt med dem alltid.

 

Under krigen kom det rett som det var pakke fra Amerika, -noe som kom vel med. Vanligvis var det spiselige ting i pakkene - slikt som vi ikke engang fikk kjøpt om vi hadde kuponger igjen på rasjoneringskortet. Slik ble jeg kjent med og bevisst på at det fantes noe spiselig som het svisker, aprikoser, fiken, dadler, appelsiner og ris. Ellers kunne vi finne litt av hvert annet i pakkene, slik som såper, tannkoster og tannkrem med rar smak. Alt dette var slikt som vi ikke fikk kjøpt ellers. Såpene tror jeg at mor og jeg satte aller mest pris på. De såpene vi fikk kjøpt - eller som vi fikk av de som laget såper, luktet fisketran eller revefett. Fryktelig!

 

Den 29. desember i 1945 fikk vi igjen stor pakke fra Amerika, fra faster Olianna. Maken til innhold i den pakken hadde ingen av oss sett tidligere. Og dette etter 5 år hvor vi måtte ha rasjoneringskort for alt vi kjøpte. Vi hadde endatil måtte søke om lov til å kjøpe fôr til en dressjakke til far på et kleskort vi hadde fått utdelt.

 

Pakken var fylt til randen med de lekreste klær. Rene luksusen! Den inneholdt blant mye annet 14 nydelige kjoler, 7 skjørt og en flott vinrød kåpe med broderier på frontstykket. Alt passet perfekt til meg. I brevet som fulgte skrev faster Olianna at det var klær som barnebarnet Sharon Story hadde vokst fra. Det lå også et bilde av Sharon i pakken hvor hun hadde ballerinakjole og ballerinasko på seg. Bildet var tatt ute i en nydelig hage med store rosetrær, og hun stod på tærne i dansestilling med armene ut til siden som en ekte danseprinsesse. Himmelen var blå over henne og hele bildet var nydelig.

 

I pakken var det også et dusin lekre pyntetruser i pastellfarger, både med og uten blonder. Og så et par kunstløpskøyter da med hvite skinnstøvler som hang fast i skøytene. Disse støvlene hadde røde og grønne glassperler langs anklene, og var et gudesyn.

 

Problemet var bare det at mor aldri ville gitt meg lov til å bruke dem, for det var altfor farlig. Hennes syn på Bjørheimsvannet eller alle andre vann eller sjøer som det kunne komme is på vinterstid, var at de kun var til å drukne i. Ikke en gang til bading om sommeren var disse stedene aktuelle av samme grunn. Vi måtte derfor holde oss LANGT unna slike fryktelige steder, alltid.

 

Av denne grunn ble jeg derfor oppfordret til å ta skøytene under armen og gå hjem til Tomine Bjørheim med dem. Hun hadde selv bodd i Amerika og var nok vant med slike ting som kunstløp tenkte vi. Jeg gav skøytene til henne for at de to eldste sønnene Roy Francis eller Johnny Roger kunne bruke dem.

 

I bunnen på Amerikapakken lå det en stor eske fylt med "fiskebeinsperler". Dette var små fiskebein som var skåret opp i små, like store biter. Med hull i midten og med små tagger omkring hullet så de ut som perler. Perlene var farget i alle regnbuens farger og lå fristende klar til å tre på snorer til smykker i alle størrelser og fasonger. Som om ikke dette var nok var det stukket pakker med tyggegummi inn mellom klærne. Dette var tyggegummi av den aller mest fornemme sorten, og de smakte himmelsk av kanèl, peppermynte eller bær. Noe for enhver slikkemunn.

 

Det gikk lenge før jeg hadde gjort meg ferdig med å prøve klær og smake på alle smakene den dagen, og det ble lite søvn om natten også.

KREMMEREN I SKOLEGÅRDEN 

 

Selv om jeg gikk på skolen om dagen, var det mulig å bruke friminuttene til annet enn veggball, jepping, ringleker, kappspringing og andre gjøremål. Jeg hadde såpass dårlig erfaring som lærer at nå ville jeg forsøke meg med min egen butikk, og satte meg derfor utenfor skolebygningen med sakene omkring meg. Jeg hadde på forhånd samlet sammen alt jeg hadde som kunne selges eller byttes, og det varte ikke lenge før handelen var i full gang.

 

Den største omsetningen fikk jeg på smykkene av fiskebeinsperler, så lenge perlebeholdningen strakk til. En annen vare som etterhvert også ble populær var håndsmidde sett med jeppepinner. Naboen vår, Lars Nerhus hørte om butikken min, og tilbød seg å lage flere sett med jeppepinner som jeg kunne selge, og gjett om de forsvant?

 

Ellers solgte jeg litt av tyggegummien fra Amerika, glansbilder og de dumme, evneveike tinnsoldatene.

 

Selv om prisene var svært lave - både fordi jeg visste at ingen hadde penger og fordi jeg selv ikke hadde det minste greie på penger, så ble det bytting mot andre verdisaker som ble betalingsmiddelet.

 

Kjell Helle var sykt interessert i den gode tyggegummien jeg hadde, og for å være sikker på å få mye av beholdningen min kom han med en helt forriktig lebestift som byttemiddel. Riktignok var han sønnen til Alma og Peder Helle som hadde butikk i bygden, men tyggegummi med slike smaker var ikke daglig kost for det.

 

Jeg var mer enn interessert i å få eie noe så voksent og spennende som en lebestift, og slo til på flekken.

 

Den påfølgende kvelden banket det på døren hjemme hos oss, og utenfor stod butikkdamen til Helle og ba om å få lebestiften sin igjen. Mor og far som ikke visste noe om hvilke byttemidler jeg hadde i mine "toder", benektet først at vi hadde noe slikt i huset, men etter at hun kunne fortelle dem hva hun hadde presset Kjell til å innrømme, ble jeg nødt til å finne fram den eksotiske skatten min.

 

Butikken opphørte etter denne episoden, både fordi mor og far satte en stopper for handelen min, men også fordi jeg hadde solgt ut alt som det var interesse for å kjøpe i en skolegård i Bjørheimsbygd.

 

 

 

RØMLINGEN

 

Jeg ble kjent med stadig flere av alle ungene i Bjørheimsbygd. Det ble derfor fristende å utvide den sirkelen jeg hadde lov til å bevege meg innenfor på egen hånd.

 

Det lengste jeg fikk lov til å gå østover på hovedveien var til butikken, hos Helle. Dette var praktisk for mor som kunne bruke meg som ærendsjente når det plutselig var noe vi måtte ha mellom hennes egne handlebesøk. I tillegg ble jeg etterhvert godt kjent med både Reidun og Kjell Helle som gikk i samme klasse som meg på skolen.

 

Men - enda lenger øst i bygda var det en hel søskenflokk som gikk på skolen. Dette var ungene til Ola Buss. Ola Buss het egentlig Østerhus til etternavn, men fordi han eide og drev det eneste buss-selskapet som fantes i Strand kommune, hadde de både busser, lastebiler og biler i de store garasjene. Dessuten drev de verksted og bensinsalg med stor aktivitet både innenfor og utenfor bygningene.

 

En dag fortalte Kjell Helle meg at de brukte å gå til Holane å leke i noen gamle bil- og bussvrak som var dumpet der. Ungene øst i bygda hadde nesten som en liten landsby i Holane, for det var mange bilvrak å velge seg husly i. Dette fristet meg over alle grenser, og en dag avtalte jeg med Kjell at jeg skulle komme hjem til dem etter skoletid for å bli med på leken.

 

Jeg lurte meg avgårde så snart jeg fant den rette anledningen og sprang så raskt jeg kunne etter at jeg kom bort fra synsvinkelen fra kjøkkenvinduet hjemme. Tiden fløy nok veldig i slik spennende lek og med så mye nytt å oppdage. Plutselig hørte jeg far rope navnet mitt, om og om igjen. Ute var det begynt å mørkne. I løpet av et sekund var hele den spennende leken snudd til forferdelse. Jeg som alltid ville være snill - og så hadde jeg gjort noe så fryktelig galt som å rømme!

 

Jeg gikk beskjemmet fram på veien til far, uten å se på ham. Idet han løftet meg opp og tok meg under armen slik at jeg dinglet med hodet på den ene siden av kroppen hans og føttene på den andre siden, ba jeg med tynn, gråtende stemme om at han ikke måtte gi meg veldig mye ris med riset. Til skrekk og advarsel hadde vi lenge hatt et ris hengende bak et pyntehåndkle på kjøkkenet, men det hadde aldri vært i bruk før nå.

SORG

 

Idet jeg våknet mandag 15. september 1947 følte jeg at noe var forferdelig galt og annerledes. Hva var det som manglet? Ingen vanlige lyder i huset?

 

Var far reist på sykehuset?

Hvor var mor?

Hvor var GT og Åtland?

 

Ingenting stemte.

Jeg gikk ned trappen. I farten hadde jeg lagt merke til at den tomme sykekorgen stod på gangen fra dagen før. Jeg gikk derfor først inn på kjøkkenet - der var det ingen folk. Jeg fortsatte deretter inn i stuen. På divanen lå mor rett ut med et hvitt bånd over pannen og ved siden av satt en fremmed dame på en stol.

 

---------------

Far var ofte syk. Han hadde astma og måtte ta mange sterke medisiner og røke astmasigaretter for å få trekke pusten noen ganger. En gang han stod foran et åpent vindu sa han at hele verden var for liten for den som hadde astma.

 

Medisinene var nok en av grunnene til at far ofte hadde vondt i magen og vondt i hjertet. Han hadde vært innlagt på sykehuset flere ganger, - en gang året før i hele 3 måneder. Han måtte også ofte gå til doktoren for å kontrollere seg og få nye medisiner.

 

Søndag 14. september 1947 var far svært tett i brystet og mor ringte til doktor Hagemann på Jørpeland som kom hjem til oss. Han snakket med far som lå til sengs. Etter å ha lyttet til pusten hans flere ganger bestemte han at så snart det ble morgen skulle far sendes til sykehuset i sykekorg. Korgen kom og ble plassert på gangen klar til neste morgen.

 

Jeg gikk og la meg før doktoren var gått igjen.

 

Først lenge etterpå fikk jeg vite hva som skjedde etter at jeg var sovnet:

 

• Før Hagemann skulle reise tilbake til Jørpeland igjen den søndagskvelden ga han far en sprøyte med en medisin som ville gjøre at han skulle få puste lettere og ikke ha det altfor vondt om natten . Idet sprøyten ble satt inn i kroppen, reiste far seg opp i sengen og sa:

 

• "Ka svineri var det du ga meg nå?"

• Deretter falt han om og var død.

 

 

------------

Fra den dagen ble livet helt endret. Jeg husker bare bruddstykker av det som skjedde omkring meg. Om jeg følte, hva jeg følte og om jeg tenkte noe er nok fortrengt. Jeg ser bare for meg et eneste, stort tomrom.

 

Fra begravelsen kan jeg huske at både mor, GT og jeg hadde svarte klær på. Først ble alle som ville komme invitert til en samling utenfor huset vi bodde i. Det var satt opp benker både fra bedehuset og fra skolen, og alle sitteplassene ble fylt opp av folk. Etterpå ble kisten og alle som ville følge med videre transportert til kirken i Fister med busser og biler.

 

 Neste bruddstykke jeg husker var hvordan jeg våknet om nettene av at mor gråt - mye, lenge og høyt. Jeg krøp oppi sengen til henne for å trøste. Et av mine standardutrykk i slike stunder var: ”Men mor - du har jo oss!”

 

Alle som kom hjem på besøk eller som vi møtte ute, hjalp til med å trøste mor så godt de kunne.

 

Slik forstod jeg at det var hun som hadde eierskapet til sorgen etter far.

PÅ FLYTTEFOT

 

På grunn av at far var lærer, akkurat slik som Anders Åtland, bodde vi i en lærerbolig i Bjørheimsbygd. Nå - etter at far var død og derfor ikke lærer for ungene i bygden lenger, måtte vi flytte. Vi fikk lov til å bo i huset et helt år etterpå ble vi fortalt, men sannsynligvis mente de ut skoleåret 1947 / 1948.

 

Hvor vi skulle flytte til var det aldri spørsmål om. Det måtte bli Hetland i Fister, for der var både mor og far sine barndomshjem, men hva slags hus skulle vi bo i?

 

Mor tok ikke GT og meg med i denne diskusjonen. Hun brukte onkel Ola på Bjellandsgården og onkel Åke på Haugegården som sine rådgivere.

 

Det første stedet vi flyttet til var hjem til bestemor på Hetland. Etter at bestefar var død hadde riktignok onkel Åke flyttet hjem igjen og overtatt gården, men bestemor var blitt ganske gammel nå. Hun ble født den 10. juni 1876 og var blitt 72 år. Bestemor var forresten tvillingsøster til Gunhild som ble gift Valde, men som døde da hun var 58 år gammel.

 

Bestemor var fortsatt telefondame for sentralen Hetland, Fister, men det var omtrent det eneste hun maktet. Onkel Åke leide derfor hushjelp til å lage mat, vaske hus og klær, mate høner og hente inn egg og gjøre dem klar til forsendelse til byen.

 

Vi flyttet altså inn hos bestemor og onkel Åke, og hushjelpen ble sagt opp. Nå var det ikke meningen å bli boende der i huset særlig lenge, for nå skulle det bygges nytt hus og hjem for oss.

 

Det var en diskusjon en stund om vi skulle bygge hus på Bjellandgården hos onkel Ola eller på Haugegården hvor vi nå bodde. Begge onklene ville hjelpe mor, men etterhvert ble det onkel Åke som gav mor det beste hjelpetilbudet.

 

I og med at det nettopp hadde vært krig i landet, var det fryktelig vanskelig å få fatt på bygningsmaterialer og alt som trengtes for å bygge. Dessuten hadde onkel Åke veldig lyst til å bygge en kårbolig til gården hvor bestemor skulle bo. Han tilbød seg derfor å bygge en bungalov på gården hvor han stilte huset til disposisjon gratis for oss så lenge vi ville ha det som vår faste bolig mot at bestemor og telefonsentralen flyttet med oss.

 

Dermed ble husbyggingen satt i gang - og HAUGATUN ble virkelighet.

 

 

 

PÅ "SAMLING" MED BESTEMOR 

 

På høstparten kom det emissær til bygda, og han holdt møter hver ettermiddag på det nedlagte skolehuset ved Nessakrossen. Bestemor skulle gå på et av disse møtene og syntes jeg var stor nok nå til å få være med. Det kunne jo være en fin avveksling fra en noe stille hverdag for meg.

 

Livet etter flyttingen til Fister hadde ikke helt blitt slik jeg håpet på. Ikke var det noen skole i bygda og ikke var det unger på min alder. Riktignok var det en gutt på en nabogård som het Olaf Hetland Sandvik, men han var på samme alder som GT, og derfor altfor liten til å være noe interessant for meg, selv om har var en slektning av oss fra far sin slekt.

 

På andre siden av Hetlandsvannet, på Bratt-Hetland, lå det noen gårder, og på en av disse gårdene bodde det to unger. Målfrid som var like gammel som meg og Nils som var litt yngre. Det var imidlertid så langt over til dem langs veien at det aldri ble noe kjennskap mellom oss før lenge etterpå.

 

Den aller første tiden på Hetland var jeg derfor helt avhengig av selskap med de voksne på gårdene omkring.

 

Bestemor tok på seg kåpe og et nydelig sort silkeskjerf med lange frynser på hodet. I den ene hånden holdt hun salmeboken og i den andre meg, og så gikk vi.

 

Inne på skolehuset, i den eneste skolestuen der var, hadde det vært dugnad i løpet av sommeren. Det var nymalte vegger og benker og luktet sterkt maling. Utover benkene hadde de lagt gamle aviser for at ingen skulle få maling på klærne sine. Det var lys i en enkel lyspære som hang fra taket samt i en liten leselampe som stod på kateteret der hvor emissæren skulle stå.

 

Etter at vi hadde sunget en av salmene i boken, gikk emissæren i gang med snakkingen sin. Jeg forsøkte å høre hva han sa, men det hørtes så uhyggelig ut alt det grusomme som kom til å skje når vi døde at jeg valgte å lukke ørene og tenke på noe annet. Stakkars FAR! var det eneste jeg husker jeg tenkte før tankene fløy til livet utenfor denne skolebygningen.

 

Så plutselig skjedde det noe uventet. Alle folkene på benkene reiste seg først opp, for deretter å snu seg motsatt vei. Så la de seg på knærne ved benken de satt på, og dermed ble det høytlesning fra avisene vi satt på, - trodde jeg. Jeg ble veldig glad for at det endelig skjedde noe som jeg forstod og kunne være med på. Nå kunne jeg få vise folket på Hetland hvor flink jeg var til å lese, så dermed satte jeg volum på stemmen min og kom et helt stykke nedover på avissiden før bestemor hørte hva jeg drev med. Hun dunket i meg og hysjet på meg og ga tydelige tegn til at jeg måtte stoppe. Da hadde allerede noen av de nærmeste sluttet å "lese" selv, og fikk litt problemer med å fortsette med den bønnen de ba.

 

 

 

 

 Kontroll på telefonproppene

 

"Telefonkammerset" var mor og bestemor sitt aller helligste rom. Kammerset lå inn av kjøkkenet og dette var arbeidsplass fra kl. 0800 - 1700 + ellers når som helst på døgnet om folket i bygda ville. De skiftet med å passe telefonen, alt etter hvem som hadde best tid.

Det spesielle med dette rommet var at det stod en stor, svær skaprygg full av huller med tall på langs den ene veggen . Foran denne veggen var det et bord fylt med "telefonproppar" som stod i hvert sitt hull på bordet, og disse hadde lange snorer i halen. Proppane kunne trekkes opp fra hullene sine i bordet og settes i hullene på veggen. I tillegg til telefonrøret vi snakket og hørte i, var det en sveiv å sveive på, en ringeklokke som det kom sterk lyd fra og ellers litt av hvert som jeg ikke lenger kan huske.

 

I mangel på noe annet å ta meg til satt jeg ofte og så på hva bestemor eller mor gjorde i "telefonkammerset" - og etterhvert forstod jeg såpass mye at jeg kunne betjene sentralen helt alene.

Systemet virket slik at dersom f.eks. Bjørn Bjørkeland ønsket å ringe til Annanias Sandvik fra sin egen telefon, så måtte Bjørn ringe til oss og si hvem han ville snakke med. Da kunne vi koble sammen de to abonnentene ved å ta Bjørn sin telefonpropp og sette i det hullet på veggen som hadde Annanias sitt nummer, så snart noen svarte når vi sveivet signalet hos Annanias. Ville Bjørn snakke med folk i en nabobygd som tilhørte en annen sentral, måtte vi først ringe opp nærmeste sentral for mottakeren. Betjeningen der fikk da jobben med å viderekoble til "sin abonnent". Alle telefonsamtaler utenfor distriktet måtte gå via Stavanger.

 

Det var bare 8-10 abonnenter som tilhørte "vår" sentral, så det var ganske enkelt å få kontroll på proppene, og jeg ble derfor ofte den som fikk betjene sentralen når mor eller bestemor hadde det travelt med annet arbeide.

 

Det var EN fast regel som jeg ble sterkt instruert om å overholde før de slapp meg til alene, og det var å IKKE lytte til andre folks samtaler. Denne type telefonsystem ga nemlig betjeningen mulighet til å høre på samtalene de selv hadde formidlet, -noe som vi absolutt ikke skulle gjøre på "vår" sentral. Skrekken var sentralen nede på selve Fister. Der var det Inger Thomsen som bestyrte sentralen, og hun ble av og til så ivrig når hun lyttet til samtalene at hun brøt inn for å korrigere om hun hørte noe som ikke stemte med hennes viten og virkelighet. Dette var noe alle visste og absolutt ikke likte.

 

En gang etter at jeg var fylt 8 år var bestemor på besøk hos moster Marta og onkel Leif på Lekvam. Mor hadde et viktig ærend til byen og jeg ble gjort ansvarlig for sentralen en hel dag alene. Nettopp den dagen ringte telefonbestyrer Berge på hovedsentralen i Stavanger til oss for å gi en eller annen informasjon. Da han hørte min noe barnslige stemme, ba han om å få snakke med mor. Jeg kunne da fortelle hvor hun var, og at jeg var på jobb i hennes sted. Etter at han hadde spurt meg hvor gammel jeg var, ba han meg si til mor at neste gang hun skulle reise til byen måtte hun ta meg med og komme opp til Telegrafbygget i Kannik og vise meg fram for ham.

 

Det ble aldri noe av det besøket.

 

 

NYTT PÅ NYTT!

 En flott, burgunder T-Ford med merke DE SOTO ble skolebil for ungene i Hetlandsbygd fra den dagen skolen begynte i 1948. Skolebilen med Dagfinn Solberg som sjåfør fraktet oss fram og tilbake til skolen på Fister annenhver dag. I starten var det bare Målfrid Hetland, broren Nils og meg som skulle til skolen, men så snart GT og Olaf Hetland Sandvik var gamle nok, fikk de også være med på den eksklusive skyssen.

 

Onkel Åke hadde jobbet hardt for å få til denne ordningen for oss. I og med at vi var de eneste ungene som skulle til skole fra Hetlandsbygd, ville kommunen aller helst slippe den ekstra kostnaden det var å sette opp skoleskyss for oss. De ville derfor sende oss til en liten skole på Ingvaldstad, selv om den lå i en annen kommune. Vi måtte da gå fram og tilbake gjennom skogen og opp den bratte lia til Ingvaldstad, -noe både mor og onkel Åke ikke uten videre ville akseptere.

 

Det var stas å ha egen sjåfør og skolebil, -ikke minst om vinteren når isen var sterk nok til at bilen kunne ta snarveien tvers over Hetlandsvannet. Første skoledagen hadde jeg på meg en fin, grønn kledning jeg hadde fått fra Amerika. Den bestod av grønt skjørt og vest med hvit, kortermet strikkegenser i perlemønster inni. På vesten var det brodert røde, store blomster, og i håret hadde jeg en stor, hvit sløyfe.

 

Jeg var veldig spent på hvordan dette ville bli, -hvordan læreren ville være og ikke minst hvilke andre unger som skulle gå på skolen. Heldigvis for meg ble jeg godt mottatt av alle, og snart ble jeg bestevenn med Eva Marie som var på samme alder som meg.

 

Læreren het Hans Tjeltveit. Han var så gammel at både mor og far hadde hatt ham som lærer da de gikk på folkeskolen på Fister. Tjeltveit ble sort i øynene når han ble sint, og når han ledet allsangen sprutet spyttet fra munnen hans.

 

Hver morgen startet skoledagen med at alle stod ved siden av pulten og sang, med Tjeltveit som forsanger. Han stod alltid med foldete hender på ryggen, samtidig som han holdt det store, hvite lommetørkledet sitt klar til å tørke seg omkring munnen med. Hver vår sang vi "No livnar det i lundar, no lauvast det i li". Ellers i året gikk det på "Himmelske Fader, herleg utan like". Utover disse sangene husker jeg ikke annen lærdom enn hvordan vi måtte passe oss for Mammon, og hvor fryktelig galt det var å lese i andre bøker enn de som var skrevet med nynorsk tekst.