OSS 3
MOR - FAR OG MEG
Har forresten lyst til å presentere oss litt nærmere:
MOR
Elisabeth f. Hauge
Kallenavn: Lisebeth
Født den 31. mai 1905 på Jelsa, men vokste opp i Hetlandsbygd i Fister. En av 7 søsken.
– Min mor - en varm, myk og vanligvis glad dame på 35 år med blåsvart, langt og tykt hår som var satt sammen i en stor, løs knute i nakken. Hun hadde store brune og snille øyne som oftest smilte. Når hun skulle være ekstra fin og det var søndag hadde hun på seg hverdagsbunad med fine søljer og mansjettknapper i sølv. Bunaden hadde rustrøde og grønne striper i skjørtet, grønn vest og en fin, hvit skjorte med nupereller langs kragelinningen og armlinningene.
Hun hadde ellers en fin, sort selskapskjole som Karoline Vadla hadde sydd for henne. Den hadde påsydde paljetter i glitrende sølv- og gråsorte farger på framstykkene. Det var høye skulderputer i kjolen med lange, smale ermer og stramt liv. Skjørtet var sidt og vidt, men kunne gjøres knekort i en glidelås-vending. Noen ganger hadde hun en fin sølvrev-stola over kjolen. Denne hadde en av brødrene, Åke, Johannes eller Olaf skaffet henne, for de dreiv med revefarmer. Til hverdags gikk hun vanligvis i et hvitt armsforkle med korte ermer. På kalde dager hadde hun en bluse eller en genser under dette.
Jeg kunne alltid se på øynene hennes hvordan hun hadde det inni seg, og det var både godt og vondt. Det beste var når hun var glad. Da var det trygt og godt å være til. Noen ganger var øynene hennes veldig redde, noen ganger var de litt sinte og noen ganger veldig triste.
Mor var ofte redd i de første 5 årene av livet mitt, både på grunn av krigen vi hadde tett på oss og ikke minst på grunn av at far min og mannen hennes så ofte var syk av astma og hjerteproblemer. Hennes redsel ble automatisk også noe jeg følte på egen kropp. Det var som om noe skjedde i magen min.. Den snørte seg litt sammen og så ble jeg også redd eller urolig. Det tok alltid en god stund før redselen slapp taket i meg etterpå.
Var mor lei seg, ble jeg også trist. Jeg forsøkte alltid å trøste henne.
Mor sitt navn var ELISABETH, men det var alle de andre som kalte henne med det navnet. Noen forkortet forresten navnet hennes til LISEBET, men ----for meg var hun MOR. Hun var forresten myk over hele seg, både på kinnet, på hendene og i fanget, og så luktet hun alltid så godt. Det var ikke nødvendig med noen slags form for kjøpelukt på min mor syntes jeg. Det var HENNES lukt jeg likte aller best.
Mor var veldig kreativ. Hun var aldri redd for å prøve seg på nye ting. Noen av de tingene jeg vet hun syslet med fra tidlig i ungdommen og langt inn i sin egen pensjonisttilværelse, var plantefarging av garn, billedvev og bordvev, nuperelleslåing, sying og strikking. Selv om ikke begge ermene på jakkene hun strikket til meg alltid var like lange, var det alltid ekstra fine mønster på dem og spennende farger.
Hun forsøkte seg også som sadelmaker, laget brukskunst av keramikk og hamret tinntallerker og fat. Hun laget dessuten mye god mat, og tok gjerne i bruk kreativiteten for å få til gode retter selv med liten tilgang på gode råvarer under krigen. Hun var dessuten en svært god skribent som kunne dikte sanger og vers og skrive stykker om alt mulig. Sykepleier var det yrket hun kunne ha ønsket seg – om det hadde vært mulig, fortalte hun siden.
FAR
Toralf Bjelland
Kallenavn: -Ralf eller -lærar Bjelland
Født 31. desember 1896 i Hetlandsbygd, Fister. Den yngste av 7 søsken, og i tillegg 5 yngre halvsøsken.
Far min var den beste mannen og faren i hele verden. Han var en høy, slank og hyggelig mann på 44 år. Midt oppå hodet hadde han mest ikke noe hår lenger, bare en kortklipt krans omkring. Han hadde til daglig hvit skjorte på seg, gjerne uten snipp, mørke bukser og mørk vest med silkestoff i ryggen - og svarte sko. Han brukte ofte sykkel som transportmiddel, og da hadde han på seg en rutete tweed sixpencelue og en beskyttelsesring rundt det ene buksebenet for ikke å få buksen inn i sykkelkjettingen.
Selvom han ofte var kortpustet og måtte anstrenge seg for å puste dypt, lekte han alltid mye med meg både ute og inne. Før jeg hadde lært å gå selv, fikk jeg gå sammen med ham oppå hans "Sabbissar" som var noen store, varme tova tøfler. Så gikk vi rundt og rundt på gulvet i stuen og så sa vi: "Stabbeguri - Stabbegunnar - Pappa - Isa"
Vi gikk og vi gikk, om og omigjen . Og så en vakker dag klarte jeg å gå helt alene. Vet ikke hvem som var mest kry - far eller meg.
Far min hadde også veldig snille, blå øyne, men han kunne se veldig streng ut fordi han hadde en dyp tankerynke i pannen. Han klarte likevel aldri å lure meg for jeg så alltid smilet i øynene hans selv om han forsøkte å gjemme det når han skulle være streng.
Når pusten hans ble ekstra tung, måtte han røke en astmasigarett eller ta mer medisiner. Da satte han seg foran kakkelovnen i stuen og blåste røyken inn i ovnen slik at ikke mor og jeg skulle få røyk i oss. Det sivet nok noe utenfor ovnen likevel, for jeg kan fortsatt kjenne den søte lukten av røyken hans når jeg minnes tilbake.
Far var alltid opptatt av hva som skjedde omkring i verden, og ikke minst holdt han god kontakt med familien sin i USA. Dessuten var han svært flink til å passe på at vi alltid hadde det vi trengte, selv om vi ikke hadde mye penger å kjøpe for.
Jeg har siden blitt fortalt at han var svært humoristisk og ganske musikalsk, selv om vi ikke hadde noen instrumenter å spille på. Han elsket dessuten å lese – gjerne engelske bøker om historie og kultur. Som ung gutt var han flere år i Amerika hvor han blant annet dreiv med hester.
MEG
Anna Elisabeth Bjelland
Kallenavn: Anna Lisa - ISA (Olsen Belland, Byllebuskå Tau Lene) - Aggavennen - Anne Lise
Født: JA
Så var det meg da.
-
Jeg var den lubne, lyshårede og litt forskremte, blåøyde og nysgjerrige jentungen som hadde landet på jordkloden tidlig nok til ikke å bli tysker, - (født 2 dager før krigen), men som både mor og far sa de hadde ønsket seg lenge og som de derfor var veldig redde for å miste.
Et par år før jeg ble født fikk de nemlig sin første datter, men hun døde.
-
Og døpt ble jeg - 2 ganger endatil for sikkerhets skyld.
-
Navnet har forresten aldri fått satt seg. Det vil sannsynligvis bli vridd og vrengt på så lenge jeg lever. I min første barndom gikk det mest på ISA. Det kom nok av at jeg selv sa det før jeg kunne snakke reint. Det var også jeg selv som føyde til resten av navnet og adressen: ISA Olsen Belland Byllebuskå Tau Lene.
-
Olsen var inspirert av en historie jeg hørte om at enkelte familier skiftet til nye etternavn etter fedrenes fornavn. Min farfar het Ola, så da ble det Olsen Belland
-
For å understreke identiteten tok jeg i tillegg med adressen vår, og bak den la jeg til Lene, hvor Lene var inspirert av den kvinnelige bygdeoriginalen Lene Heiå. (Ei grågul, lang og vindtørket dame med pergamenthud i ansiktet og på hendene. Hun var helt nedstøvet på den gråblå frakken hun alltid hadde på seg, og håret så også helt nedstøvet og tørt ut.) Lene Heiå bodde alene i en skurlignende hytte oppe på fjellet. Hun var et av de skremslene jeg fryktet kom og tok meg etter mørkets frambrudd, og hun var helt ekte også.
-
Jeg hadde to fantasifigurer som jeg dreiv aktiv dialog med som ganske liten, før jeg fikk en levende søster. Disse to smådamene kalte jeg Karola og Ma på Tau, og de var alltid der for meg når jeg ville og om jeg ville.
Astrologen: "De første 7 årene var en redselsopplevelse for deg. I perioden fra 0 - 7 år spilte du rollespill etter miljøskiftene omkring deg. Du skiftet hele tiden til nye identiteter og ble flink til det. Du fant tidlig ut at det å gjøre seg usynlig var en måte å overleve på. Språket ble viktigste kommunikasjonsmiddel mellom deg og omverdenen. Du utviklet derfor veldig tidlig intellektet, og engasjerte deg sterkt i hvordan andre hadde det. Ditt store ønske var allerede i den tiden "å forandre verden". Hele energien din kom fra din mor og far, -ingen før det"