BARNEDÅP I DOBBEL FORSTAND
Allerede den 7. april 1940 da jeg ble født skrev min far i dagboken sin:
Kl. 9.10 - ANNA ELISABETH BJELLAND.
Anna het min farmor som døde da far bare var 2 år gammel, og Elisabeth het både min mor, min mormor på Fister og min oldemor i Jøsenfjorden, men sistnevnte var død for mange år siden. Navnet skulle jeg ha slik at alle kunne forstå hvem sin jente jeg var og hvilken familie jeg tilhørte.
Faktisk ble jeg døpt dette navnet 2 ganger fordi det var krig. Det var svært viktig, trygt og godt å være døpt av en prest i krigstid mente både mor og far. Kunne aldri vite hva som kunne skje.
Hele familien fulgte spent med på hvordan det gikk med oss som hadde blitt evakuert fra sykehuset i byen bare 3 dager etter fødselen. Det var nemlig vanlig at mødrene ble liggende i ro i minst 14 dager etter en fødsel i de dager. Og så vi da som ikke bare måtte bytte seng, men vi hadde jo vært ute og reist midt i krigen.
–Men, det var altså fryktelig farlig å reise på veiene med et nyfødt barn i krigstid, sa mor, så den uhyggelige turen fra sykehuset måtte være nok. Det var ikke nødvendig å utfordre skjebnen. Derfor fikk mor og far ordnet det slik at pastor Karl Moen som hørte til i vår kommune, kom hjem til oss for å foreta hjemmedåp. Barnedåpen ble gjennomført på Kr. Himmelfartsdag den 2. mai 1940 - hjemme i stuen vår i Bjørheimsbygd.
Mor hadde funnet fram den fineste, kremfargede kaffeduken hun hadde i kommodeskuffen, - den med en kjempeflott, bred, håndlaget blonde rundt og med nydelige blondeinnfellinger omkring på selve duken. Mor hadde selv laget denne duken før hun giftet seg, og det var svært sjelden at anledningen var stor nok til at den ble tatt i bruk, men NÅ skulle den tas i bruk, sa hun.
Jeg har forresten arvet denne kaffeduken etter mor, så nå har jeg den liggende i min kommodeskuff til en eller annen anledning byr seg til å bruke den. Minn meg på at du skal få se den en gang du kommer hjem til meg. Den er kjempefin.
Inn i denne duken ble jeg svøpt, etter at jeg var blitt badet i godt, varmt vann i sinkstampen, midt på kjøkkenbordet, og deretter matet i mors fang. Slik ble jeg gjort klar til den første barnedåpen min i den flotteste dåpskjole noen baby kunne ha. Jeg må gjenta meg selv og si at hun var så flink med hendene min mor. Alt kunne hun, syntes jeg.
Vi hadde invitert 4 gjester til dåpen. En av dem var selvfølgelig lærer Anders Åtland. Han bodde i samme huset som oss og spiste alltid alle måltidene sammen med oss så sant han var hjemme, og ikke var reist på besøk til Sørlandet der han kom fra. De andre gjestene var mor sin bror, onkel Åke og mor sin søster, moster Marta. I tillegg bodde far sin onkel Reiar hos oss på det tidspunktet, for han hadde evakuert hjem til oss på grunn av krigen. Onkel Reiar hadde tidligere vært norsk konsul i Amerika, men var nå flyttet hjem til Norge og drev mange slags forretningsdrift der.
På dåpsdagen min hadde vi fin søndagsmiddag: Surstek med god, brun saus og med grønnsaker og poteter. Mor hadde selv laget saft av bær fra bestemors hage. Saften var rød og klar i fargen. Hun hadde nok tenkt at denne saften skulle serveres til en helt spesiell anledning.
Desserten den dagen het ”Tilslørede bondepiker”. Det passet godt med den desserten til min dåpskjole. Mor måtte nemlig snøre kjolen fast på meg med silkebånd for at den ikke skulle falle av meg under dåpshandlingen som foregikk på helt korrekt vis. Jeg fikk både vann øst over hodet og presten snakket og snakket noe jeg ikke forstod eller husker. Det viktigste var nok at jeg fikk navnet ANNA ELISABETH. Slik kunne ingen lenger være i tvil om hvem jeg var og at jeg ikke var en tysker.
Jeg tror ikke det var noe som manglet da dåpen ble foretatt, men likevel ble den gjentatt i kirken lørdag 23. august 1941. Vi fikk bilskyss fram og tilbake til kirken av Risdal på Tau. Jeg var da blitt så stor at inne i kirken satt jeg på fanget – litt hos mor og litt hos far.
Jeg ble forresten der og da klar over at det var lærer Åtland som spilte på kirkeorgelet oppe i 2.etg. i kirken. Jeg ropte opp til ham flere ganger fra min utsiktsplass, men han svarte ikke. Han spilte bare videre som om det skulle vært et hvilket som helst hanegal han hørte fra gården nær kirken. Kanskje var han litt sjenert og derfor ikke ville svare? Han var jo en litt godt voksen ungkar som ikke var vant med å få besøk av oss i kirken på søndagene. Det eneste jeg hørte var et mer og mer tydelig hyyyysssssjjjjj! fra både mor og far.
Men barnedåpen ble gjennomført. Mor bar meg fram til døpefonten. Faddere var far, onkel Leif og moster Marta, og så Åtland. Etter at Risdal hadde kjørt oss hjem igjen ble det enda en gang holdt barnedåpsmiddag med fadrene. De andre gjestene denne gangen var moster Margrethe (Maggi) og onkel Johannes fra Fister.
Dette var forresten første gangen de to nygifte parene var på middag sammen hos oss i Bjørheimsbygd. Den 31. mai dette året, på min mors 36. bursdag, hadde det nemlig vært storbryllup på Hetland i Fister, for da giftet både moster Marta seg med onkel Leif (Sigmundstad) og moster Margrethe giftet seg med onkel Johannes (Mosnes). Den gangen var det far min og onkel Åke som sa noen ord hver til de to brudeparene. Far hadde forresten skrevet sang til dem også.
"Det gikk fint" skrev far i dagboken sin fra den andre dåpsdagen min.
Kornelius Ramsfjell ble døpt i samme vannet som meg den lørdagen. Jeg så alltid både lenge og vel på Kornelius siden jeg fikk vite dette med vårt felles døpevann. - Som om vi delte skjebne på en måte!
Slik ble det barnedåp i dobbel forstand - på 3 måter.