FOLKET I ENDEN AV "DEN VELSIGNEDE PEDERVEIEN"
Astrid Barkve var bestevenninnen min. Hun ble født den 4. juni 1938 og var altså nesten 2 år eldre enn meg og derfor både mye klokere og mye flinkere til alt. Det hun var 100 ganger flinkere enn meg til, var å samle på ting. Jeg klarte aldri å samle på noe som helst jeg. Enten mistet jeg det, eller så spiste jeg det opp eller glemte det.
Egentlig var det ikke bare Astrid som samlet på alt mulig i det huset. Hjemme hos Astrid som bodde i det gule huset i enden av Pederveien, var omtrent hele huset som et stort, smekkfullt smykkeskrin med alle slags fine ting i. Endatil i trappen opp til 2.etg. stod det tett i tett med pynteting og noen ganger litt ting som de enda ikke hadde fått satt på den plassen det egentlig skulle stå.
Ekstra godt likte jeg når Astrid og jeg listet oss inn på gjesterommet oppe. Der stod det et helt møblement i rødbrunt tre. Dobbeltsengen var oppreidd med fint, hvitt heklet sengeteppe over, og omkring i rommet ellers var det en skattkiste full av de mest spennende og flotte ting en jentunge kunne tenke seg. Jeg var veldig imponert over at selv om dette var et gjesterom, så stod det et helt møblement der, - deriblant en utskåret toilettkommode. Oppå denne lå et sølvspeil og en sølvbørste, og flere fine smykkeskrin med blomster og gullmønster på.
Moren hennes, Teodora, samlet på pynteting, på blomster og på mye annet fint som fylte huset. Men Teodora var også veldig flink til å lage vaffelkaker m/bringebærsyltetøy. Hemmeligheten med den ekstra gode og annerledes smaken enn jeg var vant med, kom fra en raushåndet bruk av vaniljesukker, sa moren min. Aldri før eller siden har jeg spist så gode vaffelkaker og så godt bringebærsyltetøy som det Teodora laget.
Utenfor husets inngangsparti hadde Teodora plantet flere lillablomstrende syrintrær i en firkant, og innenfor denne firkanten stod det et steinbord og et par hvite trebenker til å sitte på. Omkring denne lune sitteplassen vokste det kjempemye rosa flox-blomster, fioler og bjørnerotplanter. Alt dette luktet så himmelsk godt at jeg kan kjenne lukten hver gang jeg tenker meg tilbake.
Faren hennes, Peder, samlet på steiner fra hele verden og på sjeldne tresorter som han deretter brukte som grunnlag for alt mulig fint han skar til med kniven sin. Det var i bestestuen han hadde sine samleting. Det ble etterhvert så stor samling i denne stuen at det nesten ikke var plass til de store, flotte stolene med dragehoder på armlenet eller for alle bordene som stod mellom stolene. Ellers var Peder både lærer og bonde og mye på farten.
Også broren Pål som vi kalte for "Påladarten" samlet på mye rart, men det var alltid hemmelig for oss hva hans samling bestod i. Vi fikk aldri innsyn i hans verden. Først nå etter at vi alle er blitt voksne har jeg fått vite at Pål fortsatt samler på antikviteter og går på loppemarkeder og auksjoner for å lete etter nye "godbiter".
Foruten gjesterommet i 2.etg. var Astrid sitt rom det gjeveste av alle rommene i huset. Der hadde hun skap, en fin seng, kommode og 2 stoler. Som om ikke det var nok hadde hun også et gult lite bord og et gult nattbord på rommet. Alle skuffer og skap var velfylte med 1001 nydelige samleting. I tillegg var esker og kasser under sengen hennes fylte med alle mulige skatter.
Astrid hadde hele styringen på rommet sitt. Jeg satt fint på en stol og hun bestemte hva vi skulle se på og hva som måtte stå til en annen gang.
I en av eskene hadde hun samlet fine innpakningspapir og poser i gull, sølv eller andre fine farger med blomstertrykk på. Det var salige stunder når Astrid tok fram den esken og tok opp et og et papir som vi beundret sammen.
I en annen eske hadde hun samlet fine og sjeldne kammer, både i hvit marmor, i tre og i alle slags flotte farger i plast. En av kammene hadde tinder på begge sider, vendt fra hverandre. Jeg tror vi fant ut at dette var en lusekam, for det var det mye snakk om i de tider når enkelte familier fikk hodelus.
Ellers bestod skattene blant annet av fine glassperler og biter av knust porselen eller fajanseprodukter. Det viktigste med slike biter var fargene og mønstrene.
Fra 3-4 års alderen fikk jeg lov til å gå alene hjem til Astrid av og til. Da stod mor eller far i vinduet i stuen og fulgte meg med øynene til jeg var framme. De kunne nemlig se meg hele tiden.
Første gangen far endelig svarte JA på en av mine bønner om å få gå til Astrid, og etter at han hadde tenkt seg godt om sa han: "Det er ein velsigna vei, den Pederveien, for der finnes ikkje bilar". Dermed var den saken i orden.
En gang bestemte Astrid og jeg oss for at vi skulle overnatte hos hverandre. Først skulle Astrid ligge hos meg, og hun kom kvelden etterpå og hadde med seg en venninnegave til meg som hun kalte det. Det var bær og frukt og noen gode kaker i pakken, og vi koste oss veldig med alt dette gode. Neste gang var det min tur til å sove hos henne. Men hva i all verden skulle jeg gi henne som hadde alt? Det endte med at jeg fikk med meg et fint, lysegrønt silkebånd av mor som skulle være halsbånd til katten hennes. Selv om jeg syntes at det var litt i minste laget, sa Astrid tusen takk og virket fornøyd med gaven.
Ellers gikk leken vår oftest ute over stokk og stein. Vi laget sorpekaker som vi stekte på en stor steingard. Etterpå ble kakene pyntet med glass-skår og markblomster. Vi lekte med de små, lysegule kyllingene når Peder fikk klekket slike frem i hønsegården, - vi fikk sitte på kjerren når Peder kjørte omkring på gården med hest, vi hoppet i høyet og vi sprang i skogen oppover lia ovenfor gården og lekte fantasileker om alt vi så i hver bekk, i hver trestubbe og hver stein.
En gang bestemte vi oss for å ligge natten over i høyet på låven, - noe vi fikk lov til. Det ble imidlertid en vond opplevelse for meg. I løpet av kvelden, før vi sovnet, tetnet jeg til i brystet så mye at jeg nesten ikke fikk puste. Jeg ble redd og sa til Astrid at jeg måtte springe hjem for å sove der. Heldigvis hadde mor og far ikke lagt seg for natten da jeg kom hjem. De fortalte meg at jeg nok var allergisk for det støvet som finnes i tørt høy.
Noen ganger gikk vi på besøk til nabogårdene. Om sommeren var det stas å gå til Ingeborg og Endre Nerhus, for da bodde det byfolk i et lite hus de hadde på gården sin. Disse byfolkene var så rare og gjorde så mye rart, syntes vi. Ellers gikk vi av og til på tur til Bjørheim til Tomine eller til "litle-Jakob". Det hendte også at vi gikk til til Ane Vadla, men det var et godt stykke vei å gå til henne, og ikke helt lovlig vei heller. Hun var imidlertid alltid så blid og hyggelig da vi kom og ba oss inn på saft og kaker.
Før jul fikk vi jobben med å selge julehefter omkring i bygda. Vi hadde et variert utvalg med oss, og noen av de jeg husker aller best var "Kom og Se" og "Glade Jul" Den aller hyggeligste damen vi møtte på denne salgsrunden var gamle Jakobine Holta på Holtaheia. Hun kjøpte et blad av alle de sortene vi hadde med oss.
Astrid kom forresten alltid innom til meg hver søndagsmorgen når vi skulle gå på søndagsskole. Oftest kom hun mens vi fortsatt satt ved frokostbordet, og da var det fast rituale at Åtland satte i gang å synge: "Astrid, mi Astrid som eine held tå meg ……." Riktignok ventet han til vi var ferdig med å spise og han hadde lest for maten han hadde spist, men Astrid var ikke særlig glad for den sangen.