LANDSLAGET FOR HISTORIE
MINNEOPPGAVE FOR ELDRE
1996
Strand kommune - Rogaland
Forteller : Kåre Tungland født 5-11-1922 på Tungland i Strand død –
10-3-2009
I 1922, november måned 5-11. Da kom jeg til verden, til en familie som fra før var 6 stk. Mor, far, 1 søster og 3 gutter. 6 år etter kom så den yngste bror vår til. Han ble lagt i ei vogge som me alle hadde brukt, ettersom mor fortalte. Ja, bestefar (far til far) budde og i samme huset. Han hadde stue, kammers, gang og hadde kjøkken i sammen med oss. Bestefar hadde bord og skap til å ha mat i etc. I den tid var barnevogner solide, med høye hjul og fjærer. Oppi denne ble gutten lagt når han måtte luftes.
Mor fekk en vond fot etter denne fødselen, så mor kunne ikke gå. Det kom en sykesøster som pleide mor. Når hun låg, da var det sigøynere på besøk her på Jørpeland. Da var det en dag at sigøynerne stod inne i stua der mor låg. Damen ville spå mor. Hun sa "Si meg hva tid ble du syk, og hva skal gutten hete. Da skal jeg si deg hva tid du blir god og hva tid du kommer opp". Men mor ville ikke la seg spå. Men de ville mer, de ville ha melk, egg og høns. Hønsa tok de på vagle i hønsehuset, svinga hønsa i luften så nakken ble knekt, og så opp i de vide stakkane sine. Melka hadde de som vanlig i spann, og så for de uvaskete eggene også i spannet. Det var sigøynere og fanter som var og solgte auser, spann etc. her på Jørpeland. Ja, de var flere stykk både med stort og smått. Mor hadde den vonde foten all sin dag.
Far og mor hadde eit lite gardsbruk og skog med utmark. Bestfar bodde i huset til han døde ca. 1928/29. Han var en snill mann, eg var altid og fekk meg rosinbrødskiver av han. Eg husker godt bestefar når han døde. Han var ute i utmarka då dei fant ham, og han ble lagt i stua si på ei dør. Då han lå d-er fekk med alle se han.
Innlagt vatn hadde me fått for lang tid siden ifra en brønn som var på vårt gårdsbruk. Me hadde utedo, men elektrisk strøm hadde me også fått for ei heil tid siden. Telefon fekk me i 1928-29. Det husker eg godt. Me hadde tre ring, den ene naboen hadde to og en annen fire ring og sentralen ett ring. Telefonen hadde en vender, me snudde på den etter hvem vi skulle ha fatt på. Brødrene mine var ute på gleip. Då ringte de først to ring og så fire ring. Ende på visa var at de to, tok hver sin telefon og ingen av de hadde ringt, så de fekk seg en telefonsamtale som ikke var så høflig. Dette kunne me då høre på. En dag ringte det en ungkar til oss. Eg tok telefonen og mannen spurte etter søster mi og hu kom. Mannen spurte om det var Inger, men hun svarte og sa det var mor. Det ble ein grov latter i den andre enden, før søster mi fekk lagt på røret.
Om vinterene var det kaldt så vannet frøs. Da var det en mann som gikk rundt med et aperat som ble brukt til å tine vatnet, ved hjelp av elektrisk strøm. Når det var frøset vatn i flere hus måtte me jo venta på tur. Da måtte vi bera vatn i bøtter til fjøs, hest og sau, og til oss også. Da ble det flere bøtter å bære. Me hadde vass-sele som me bar på aksla og to bøtter i slengen. Vatnet tok me i en bekk. Det var 2-300 meter å bære vatnet. Det hende og at me ikke kunne ta vatn i bekken, da brukte vi hest og kanskje slede og fekk vatnet i hus på den måten.
Klær var det ikke store utvalget av som idag. Me hadde ullunderklær som mor for det meste spøtte, men det var en dame på Solbakk som ble mye brukt til å spøtt. Ja, under krigen 1940-45 så ble det kara og spunne garn til klær hjemme til vårt forbruk. Det var en sydame som bodde på Tungland som sydde bukser til oss gutter. De var under knærne, mens andre side av Tunglandelva var buksekanten over knærne, der var det andre sydamer. Eg husker og at eg gjekk i en pikekjole, kanskje fordi at eg kunne mere søle på den. Når me måtte ha klær reiste far, og kanskje fikk me og vera med, til Stavanger for å kjøpe. Det var veldig gildt å få vera med til Stavanger.
Melka som me hadde ble levert om morgonen til en foretning på Jørpeland. Var det flere liter kunne det også henda at me kjørte den med hest. Men likevel måtte den berast. Og så handla me varer i forretningen på Jørpeland og leverte egg. Det var helst på Forbruken. Om kvelden var det andre som hadde fast melk hos oss. Me bar også melk til dei.
Kanskje kunne me vera med i høyet når mor måtte stia kyrne. Då me ble såpass store at me kunne stia sauene og hesten, var det vår jobb. Då ble det ikke så meget for mor. Hun hadde nok med høns og kyr.
Og så kom tid til å starta opp med skole gang, da ble det mer å henge fingrene i. Det var lekser og det me kunde hjelpe til på i bruket. Hogga ved og saga. Ja. me gjekk på søndagskolen i Bedehuset og i Frelsesarmen, som då var i "Jørpelands Brug" idag. Det ble en tur inn i speiderbevegelsen på Jørpeland. Her fekk me mange fine turer. Låg i telt flere dager og dagsturer, roturer også. Dette var ei gild tid. Det var speider møter i patrulje og troppsmøter. Me var og ute på skiturer. Så var det konkurranser enkel mann og patrulje i mellom.
Eg var ganske liten då eg fekk mine første ski. Då rant me først ned bakkar, etter kvart fekk me "bindinger" det var ei reim rundt helane og staver til skitaver. Til slutt ble det bedre med både bindinger og skistaver. Så me hadde påsketurer til fjells med kamerater og låg i hytter, det var også gilde stunder. Me rant og på krubber og skeiser, på sjø og vatn om kveldene. Isen låg også på sjøen, og da var me ute og skeisa og fiska på isen. Det var helst den store torsken me var ute etter. Ja eg fekk ein torsk på ca. 8 kg og var kry då eg kom hjem.
Far var ute på sildefiske då han var ung, ja til han ble gammel mann. Men han ville ha sin egen båt og var i skogen sin og hogde material til denne. Far fekk båtbygger Aslak Notvik til å bygge båten. Det var i 1906 og far var då 21 år. Båten ble bygd som seilebåt og 4 mann kunne ro. Det var ikke motorer i den tida til sildefiske. 26 fot var båten som ble bygd, men i 1916 kom det motor i båten. Så i 1920 blir båten bygd til 35-36 fot. Det ble også bygd hytte til båten, men i fra starten av kunde hytta tas av båten og settes på, etter det båten skulle brukes til. Men i 1936 ble hytta sett fast og då kunne me både sova og spisa i.
Me hadde det svært moro då far skulle på sildefiske. Først måtte garnene være hele. Det ble gjort om høsten, slik at de ble ferdig til fiske. Det var 3-4 mann som satt i kvær si kro og bøte på garnet. Dette var mye arbeid for å få garnene hele og klar til bruk. Men det måtte og has klær, då var det ei dame på Solbakk som strikka fiskevotter og underklær. De måtte ha varme og gode klær, og då var det ullklær på kroppen. De andre klærne vet jeg ikke hvor kom fra, om far var i Stavanger og rustet seg til der ? Ja, halm måtte de også ha i sengene sine. Det hadde me også hjemme i våre senger. Halm hadde me i fra hausten, i fra egen avling. Det var som regel 5 mann i kvær båt, ja, etter så store båtene var. Men i far sin båt var de 5 mann. Og de lå i en større båt som de kalte Lossiment. I en slik båt var det 15 mann. Her spiste de om morgon og kvelds. Det var mannskap til 3 båter som låg i den store båten, derfor ble det 15 mann.
Før me fekk telefon så skreiv far til mor og omvendt. Slik at mor visste nokonlunde kor dei var på fiske. Når far kom heim en tur, eller var ferdig med fiske, hadde han alltid med seg sild. Då var det vårt arbeid og finna einer til å røyke silda med. Etter me hadde sløya silda og salta så kom turen til å røyka endel. Det var godt med røykte sild.
Eg fekk og være med i 1939-40 på sildefiske. Da var me bare 3 mann. Den fjerde som skulle vært med var syk. Då låg me og spiste idenne hytta som var på båten, me hadde då huset med oss. Det var hardt arbeid, men eg koste meg og var glad fordi at eg fekk være med på dette fiske og.
Båten låg som regel i Tunglandselva for der var det ikke is, når me skulle bruke båten. Det hende at isen låg tykk langs Tunglands-landet, og då ble en lettbåt lastet med garn og varer. Båten ble trukket på isen, av de som var med og andre til elva og båten blir da rodd til motorbåten.
Båten ble brukt til å frakte varer fra Stavanger til Jørpeland Forbruk osv. Om sommeren plukka me kissebær i hagen vår og reiste til Stavanger med. Turer ble det også for å ha varer på torget der. Far førde også folk frametter i fjordene. Flere ganger om sundagene kom ungdomer og ville ha far til å føra dei til Høgsfjorden og Lysefjorden. Dei hadde sett store turistbåter som var på vei innover fra Stavanger. Selvsagt fekk me og være med på slike turer. Så motorbåten ble som sagt brukt til masse ting. Far solgte båten i 1943, og det var ei tung tid for far.
Som før skrevet hadde mor og far eit gardsbruk utenom fiske. Om vinteren var det stiing av husdyrene, morgen, middag og kveld, det gjikk på høy og lauvkjerver, og høy til sauene. Hesten fekk høy og hakke-halm. Dette fekk og kyrne. Halmen måtte me ha i en hakkemaskin, så det ble korte strå, hadde hakket i vatn en stund og så ble det stiing med mjøl i mellom halmlagene. Under krigen ble det og brukt cellolose på same måte som halm-hakket. Me raspa også nepa og kålrot til kyr og sauer.
Da det nærme seg våren måtte me se etter om sauene fekk lamb. Det kunne være harde tørner i den tida. Og så kom vårarbeide med gjødselkjøring, pløying etc. Om sommeren var det høyslått. Til å begynne med måtte me snu høyet med heste-høyvender, og for hand med treriver som var brukt i den tid, der vi ikke kom til med heste-høyvenderem. Da me skulle sette opp såter, brukte me hesten med hesteriver til å dra høyet i velter. Og så var det å sette i såter. I senere tid var det å heskje høyet på stålstrenger i mellom staurer. Då var det litt hart arbeid å sette opp heskjene og til me var ferdig. Når høyet var tørt så måtte me kjøre høyet inn i løa. Her måtte alltid en eller to oppi kjerra å tråkka i høyet for å få mest mulig i kjerra. Det var nokså tungt arbeid dette og.
Potetlauvet og kornet måtte også skjæres før me tok opp potetene. Me brukte hesten da me tok opp poteter og pløyde dei opp, og kjørte de inn med hest og kjerre. Kornet hengde me to og tre opp på staurer og der var de til det var tørt, og deretter til å kjøre inn i løa. Seinere på hausten kom det treskemaskin rundt på Jørpeland og Tungland, Førland, Fjelde osv. Då gjekk me sammen og hjelpte ein annan under treskingen. Alt måtte inn før vinteren kom.
Me hogde også ned tre for å få lauv til sauene om vinteren og til ved. Lauvet skar me også med sigder, lauvet ble også turket før me fekk det i hus. Lauvet hadde me i kjærver og mat til sauene, trer og greiner til ve. Gulerøtene måtte også etterses. Ja, dette var litt om vinnene for oss.
Roald Amundsen var på leit efter Nobile oppe i Nordpol område. Som vi vet kom ikke Roald Amundsen tilbake, men Nobile. Det ble sett igang leting efter han, der iblant en stor isbryter fra Russland. Isbryteren kom til Stavanger (Rosenberg) for reperasjon. Folk fekk komme ombord i isbryteren. Det kom folk fra hele fylke for å se båten. Far var og ibland de som ville til Stavanger å se. Han tok motorbåten sin og eg fekk være med. Det var mange fra Jørpeland som reiste til Stavanger. Ja, vi fikk komme ombord i isbryteren vi også. Eg husker det var en stor og flott båt.
Vi reiste også til Stavanger da Sola flyplass opnet. Denne gangen var det også massevis av folk, må ikke glemme alle flyene.
Far hadde også makrell-not og båt så det ble altid et avbrekk om sommer og høst når det var makrell i sjøen her. Hadde me mye å gjøre i høyet så var det altid en av oss som måtte til sjøen å se om det var makrell, var det det så var det hjem å få dei andre til not og båt og prøve å få makrellen i lås. Men andre ganger var me ute bare på makrellfiske her i fjorden. Det hende at me fekk meget fisk og litt lot ble det på oss unger også. Far og eg satte også garn etter andre fisker som torsk, lyr osv., men me fekk som regel fint med fisk.
Under krigen var det rasjonering og disse kortene måtte me også ha med oss til Nedstrand der eg blandt mange andre gjekk på landbruksskolen der. Her var der også tyskere. Men vi måtte gjøre arbeid som var forskjellig. Vi var 28 elever som gikk på 1 1/2 års landbruksskole. 9 stk. var vinterelever som gikk bare 2 vintrer, og 5 stk som gikk på hagebruksskole. Første haust, vinter og vår var me ute på landbruksskolen. Vi hadde inndelt jobbane våre, men vi hadde en uke som arbeidsleder. Hester, sauer,og høns, griser var arbeidsoppgavene våre. Foruten vanlig gårdsarbeide. Lekser det hadde vi fra høsten av og til våren. Men siste året var vi fri for landbruk osv. Da var det de nye elevene som overtok. Det var lov å leika om lørdagene og sundag, men ikke dans. Det var to stk som hadde trekkspel, men det var andre som var med å spilte om helgene. Vintersdag, med mye sne fekk me låne dei fem hestane på skulen og hadde kanefart. Dette var vene opplevelser med 2 trekkspel og munnspel kjørte vi i eit par timer. Når vi var ferdige måtte vi tørke hestene for svette når me sette dei inn. Dei som spela hadde selbuvotter på seg og det gikk bra.
Det var arbeidstjeneste-jenter (AT) og jenter fra bygda som kom på tilstellingene. Om sommeren spurte jeg samme læraren om vi kunde få bade hestene og dette var og en opplevelse. At det var jeg som spurte om å låne hestene var at jeg liksom var formann for dyr og arbeid. I 1944 var skulen slutt. Da eg kom til Jørpeland skulle de opprette vaktposter for kraftstasjonen og rørgaten osv. Eg var heldig og fekk ein av vaktpostene. I 1945 var jo krigen slutt. Da ble landssvik-politiet opprettet, jeg fekk også jobb der, var med mest fra begynnelsen og var med til slutt.
Etter krigen 1945 var vi i Stavanger. Da skulle det vere mottakelse for Grinifanger. Stålverks-båten Idsal gjekk fra Jørpeland med en del folk. Båten skulle henta Grinifanger. Denne gangen fekk jeg også vere med. Det var mottakelse på Stavanger jernbanestasjon. Det var møtt opp massevis av folk. Det var veldig mange også på kaien på Jørpeland då Idsal kom dit. Det var også en enkel mottakelse på Jørpelandskaien.
Februar/mars var det tid for årsmøte med fest for Jørpeland skyttarlag. Det var det også i 1951. Men før den tid var det så tørt at det var strømm-utkobling om kveldane. Dertte var fordi det var så tørt og ikke vann nok til kraftstasjonene. Det var så tørt at det gikk utover Stålverket også. Jeg var også med i skyttarlaget på denne tid, til og med den tillit å vera formann for festkomiten. Så jeg grua for denne fest i lang tid. Sjefen for M.R.E. var også med i skyttarlaget, og jeg lurte på hvilke tiltak vi måtte finne på i stede for strøm. Men M.R.E. mannen mente at det måtte bli så meget vann til at festen kunne gå uten strømmstans. Men nei, dagen kom med strømstans. Men i lang tid før festen hadde vi sikra oss til dagen med hønseløkt og fjøslukter, osv. Primuser til å koke og varma middag og kaffe. Festen gikk bra med mat og dans til de lange mørke timer. Så det ble en god og gild fest uten strøm.
Etter det var slutt med landssvik politet, tok eg Handelsskolen og deretter befalsskolen og deretter ble det en del militærtjeneste.
I 1950 ble jeg ansatt ved Stavanger Electro Staalverk A/S her på Jørpeland. Her ble jeg verende til stålverket gikk konkurs i 1977. Men jeg fikk fortsette i og under konkursavviklingen i 1979. Derettter var jeg innom et entrepinørfirma som hjelper i ca 1/2 år. Det var Tunglands myrå som skulle veites ut og legge ned asfaltvei for industritomtene i Tunglandsmyrå.
I 1954 ble jeg gift med ei dame som kom fra Etne. Hun kom her som husmorvikar i årene 52/53. Vi har 3 sønner Ole, Johannes og Kjell Harald. Alle er gifte ( Anne, Ingrid og Aud Jorunn.) Ingrid og Johannes har 4 barn : Joar, Solveig, Linn og Marius. Alle våre 3 sønner har sett opp hus på vår eiendom, slik at vi har de rundt oss.
Vi fekk bygd huset vårt og flytte inn 1958. Før den tid i 1956-57 var Hilde og jeg i skogen til mor og far og hogde timmer til huset. det ble halvparten til sperr, bjelker og reisverk div. annet. Først måtte vi få hogge ned, kvista og skava timmeret. Med hest og dråg drog vi timmeret fra Kaldalen og ned til Selemorksveien. Der la vi det i fra oss. Det ble mange ganger opp og ned for både oss og hesten før vi var ferdig. Vi hadde ikke så lange dagen, for jeg måtte på arbeid først. Jeg hadde då vert med far flere ganger for både timmer og ve. Og hesten var flink og sterk så det gikk bra, men vi ble trøtte. Snøen hjelpte oss slik at vi kunne dra timmeret på snøen til Selemorkveien. Det var då ikke snø hele tiden. Men fra Selemorkveien ned til Tungland der vi la timmeret på en mark, hadde vi for det meste sneen. Men vi måtte ha et lass på lastebil og på hestekjerre. Her ble det også mange timer. Timmeret måtte me få oppmålt i lengder. Dette fekk vi 1 mann til å gjøre for oss. Deretter måtte vi kappe stokkene i de lengder. Når vi så måtte kjøre timmeret til Jøssang fekk vi hjelp av brødrene mine, for å få timmertet på bilen osv. Og så kjøre det til Jøssang hvor det ble saga etter det de skulle brukes til. Og så var det returen fra Jøssang til Tungland der huset skulle stå. Alt gjekk greit for seg, men det måtte gjerast i fritida våres. Derfor gjekk det ikke så fort, men det gikk godt.
I 1980 ble jeg ansatt ved Rosenberg M.V. i Stavanger i ei av verktøybuene som var der. Etter ca 5 år tjeneste der fikk endel av oss tilbud om pensjon, og vi hoppet på tilbudet og sluttet i 1984 som 60 åring, og ble pensjonist. Vi fikk så gode vilkår at vi sluttet.
Ja, så noen tanker fra den tida jeg var i Tyskland i militæret. Jeg tenker på en tur som jeg og noen få av oss militære hadde en tur til Hamburg. Vi tok inn på eit hotell i Hamburg og tok utflukter derifra. Så var det 3 stk. av oss som ville ta oss en tur for å se etter norske båter i dokkene. Vi kom oss ombord i ei "ferja". Der var det mye folk ombord. Dei hadde trekkspel, og mye song. Det ble litt dempa på stemningen da de så oss. Så vi følte oss ikke velkommne ombord. Men etter en stund så ble det en overgang det og.Vi kom omsider til den dokken vi hadde tenkt oss. Der var det ikke noen norsk båt så vi måtte belage oss på å nå neste ferje som gikk til bakers. Vi spurte ein i et hus som vi gikk forbi, men damen forstod oss ikke. Hun fikk henta mannen sin og han kunne dansk og da var det lett for oss å forklare. Vi fekk då komme oss tidsnok til å nå ferja til-bakers der vi kom ifra, men vi måtte først gå ca. 1 time. Turen enda godt.
En annan gang skulle noen av oss til Hanover, å vere observatører av en militær øvelse. Vi reiste med tog. Det ble pause i Hamburg. Jeg og tre andre måtte da holde vakt på div. pakkenelliker vi hadde med oss. Da kom det en dame med en liten hund og les i eit tysk dameblad. Hunden ble liksom kjent med oss for den likte godt sjokolade, som vi hadde nok av. Men jeg foreto at det var best å gi damen sjokoladen, men jeg foreslo en som var god både i tysk og engelsk at han prata med henne. Men det ville han ikke. Og hun sa på tysk og engelsk at vi ikke måtte gi hunden mer. Damen gikk at og fram der vi sat. Men vi gjorde som vi ikke forsto hvad hun sa, men tilslutt så kom det på gebrokken dansk, at vi måtte gi oss. Vi følte at hun forstod alt vi hadde prata om, og så kom toget og vi tok plassene våre, og der kom denne damen etter. Då viste det seg at damen var fra Arendal og var gift med en tysk bonde. Det var en av oss som kjente henne fra Arendal, så der var den gåten løst.
En annen militær øvelse vi skulle ut på. Da hadde vi våre egne kjørtøy. Det var også til Hanover. Da kjørte vi forbi en skytterfest på stedet, og med massevis av folk. Vi kjørte forbi og til den forlegning vi skulle ha. Når vi var kommet fram og roa oss. Da var det en tanke som kom til meg. Om vi tok oss en tur med en av våre biler. Og vi fikk låna bilen som jeg hadde tenkt meg. Vi kjørte til skytterfesten og vi ble veldig godt mottatt. Då ble det servert sterke drikke og mat. Dette spanderte dei på oss og alle dei andre gjestene. Vi dansa og koste oss med de tyske damene, men vi var obs. på at tyskerne kunne finne på noko på oss. Vi heldt sammen vi normenner og det gikk bra. Til slutt måtte vi tilbake til vår forlegning. Dette var ein gild tur. Festen hadde då vart i 4 dager.
Her en dag jeg sat og tenkte på hvad jeg har opplevd i mi tid. Jeg kom blandt anna på min første Oslo tur. Det var en dag i 1946, da kom overbetjenten vår og sa at jeg og en av kolegane mine måtte komme inn på kontorete hans. Bjørn og jeg møtte opp. Da kom det et spørsmål han hadde tenkt seg, om vi kunne ta oss en tur til Oslo dagen etter. Han hadde da tenkt seg at jeg skulle til Oslo og Bjørn til Drammen. Dette svarte jeg ja takk til. Så fikk vi den informasjonen vi måtte ha. Blandt anna når toket gikk fra Stavanger om morgonen, "så kunne vi jo norsk," sa han. Dagen kom og vi møtte opp på jernbanestasjonen i Stavanger. Og de to fangene overtok vi på perongen. Vi sat i samme kupe. Vi fire og for oss selv. Og det bar til Drammen og Oslo. Bjørn og jeg skulle da møtes på Oslo Vestbane. Men først gikk Bjørn av i Drammen og jeg fikk fortsette til Oslo. Da jeg hadde vært på Møllegt. 19 og overlevert mitt oppdrag der. Det bar då ned til stasjonen og venta der til Bjørn kom.
Bjørn kom, vi dro til Gran hotel for å få romet og maten som var bestilt, og venter på oss. Vi kvilte lit før vi drog på byen. Det var ikke så lenge vi kunne være i Oslo før vi måtte reise igjen dagen etter til Stavanger. Etter en stund ringde Bjørn til noen kjenninger han hadde i Oslo. Så han tok turen til dei. Jeg var på hotellet til Bjørn ringde til meg. Og forklarte at jeg måtte komme, og hvilken trikk jeg måtte ta, og at jeg måtte stå framme på trikken, slik at vi kunne se kvarandre bedre. Ja, vi havnet på Grønnlandstorvet. Dette så ut som et yngling sted for div. personer og der ble våre føtter plantet. På Grønnlandstorvet var det hestedrosje-stajon. Bjørn og jeg fekk så fatt i en drosje. Det var rart å sitte oppi en slik vogn. Så det var første og siste gang jeg sat på en hestedrosje. Ja, klokka gikk den og mørket falt på så vi drog atter tilbake til hotelet. Slik var min første møte med Oslo, tilbake til Stavanger.
Avskrift for Kåre Tungland okt. 1997.