Innbyggerne i Strand kommune er velsignet med flott natur og store, lett tilgjengelige turområder. Det vil si: I vår tid er det turområder for et aktivt friluftsliv, for noen generasjoner siden ga de muligheter for å livnære seg ved stølsdrift, jakt og fiske.

Mandag 22. januar fikk over 100 frammøtte i Torghuset på Jørpeland et engasjerende og rikholdig innblikk i begge måter å bruke naturen på, da Jan Gunnar Helmikstøl foredro og viste bilder av støler og andre kulturminner i heiene i Strand, med avstikkere til Årdal og Forsand, og Arve Notvik fortalte og viste bilder fra sine utallige turer til fjells – til fots, på skøyter, på truger og ski. Disse to entusiastene kombinerer gleden over naturopplevelsene med interessen og viljen til å ta vare på og dokumentere våre forfedres måter å bruke naturen på – først og fremst til et strevsomt livsopphold.

I løpet av kvelden ble vi tatt med til utallige støler, hedlere, topper og vatn. De fleste gårdene i bygdene rundt om i Strand hadde sine støler, hvor de utnyttet det som fantes av sommerbeite til kyr og sauer og geiter. Ja, et navn som Grisatonå viser jo at til og med griser ble tatt med til fjells om sommeren. Her var det snakk om å ta i bruk alt man hadde til rådighet av ressurser for å skrape sammen til livets opphold.

Nagastølen er visstnok den eneste stølsbua som står igjen i Strand i dag, men som Jan Gunnar Helmikstøl viste, finnes det utallige rester av tufter og murer etter stølsdriften for den som går til fjells og har øynene med seg. Det gjør turen og naturopplevelsen enda rikere når man får øye på slike spor etter fortidens livsmønster, og det gir anledning til ettertanke. Når vi klager over vår tids stress, kan det ha noe for seg å tenke litt tilbake på våre forfedres strev for å klare seg.

For de som er interesserte, anbefalte Helmikstøl heftet «Stølar i Strand, søre delen» av Gaute Tungland. Der finnes både navn og opplysninger om stølene til hjelp for dem som vil gi fjellturen en ekstra dimensjon.

Mandag 22. januar kl. 19 vil Jan Gunnar Helmikstøl og Arve Notvik fortelle og vise bilder av støler og kulturminner i Jørpelandsheia. Kinosalen, Torghuset. Vel møtt!

Tore Barka var nærmast ein institusjon på Jørpeland. Han var fødd på bruk 5 på Barka i 1894 og var yngst i ein søskenflokk på sju. Foreldra var Thore Tormodsen frå Nag og Gurine Kristoffersdotter frå Barkved. Alt i 1915, berre 21 år gammal, etablerte han seg med landhandel i Vågabakken. Han dreiv ei mangslungen verksemd. Såleis heiter det i «Det norske næringsliv» frå 1950: «Landhandel, trelastforretning, sagbruk og innramming av bilder».

Barnebarnet Ove Jakob Larssen gjorde i 1978 eit filmopptak med Tore i krambua. Han døydde i 1979.

Trykk på "Siste nytt" for å sjå lenke til filmen.

Foredragene i historielaget dreier seg for det aller meste – selvsagt – om fortiden. Det gjaldt også Arnfinn Fiskås engasjerende gjennomgang av bedehusbevegelsens historie i Torghuset på Jørpeland mandag 13. november, et foredrag som samlet godt over femti tilhørere. Men Fiskå dristet seg også til å se litt inn i framtiden for bedehusenes vedkommende, og han så fire alternativer:

1. Bedehusene dør ut.
2. De lever videre, men blir marginalisert, et samlingssted for noen få, konservative som fortsetter å kjempe mot den sekulariserte moderniteten.
3. Noen bedehus kan bli egne menigheter som er moderne med hensyn til formidling og teknologi, men religiøst konservative, med vekt på tradisjonelle moralnormer. Inspirert av amerikanske, evangelikale kirkesamfunn. Egne parallellsamfunn, gjerne med egne skoler.
4. Noen kan komme til å fungere som en blanding av kirke, bedehus og bygdehus, men ikke så mange, tror Fiskå.

I det store og hele har bedehusene hatt sin tid, hevdet foredragsholderen; bedehusenes glanstid var fra rundt 1900 til 1960-70. Da kunne de ha stor betydning som samlingspunkt og møtested for hele lokalsamfunn. Men de var også forskjellige, bedehusene utgjorde en mangfoldig bevegelse, understreket han.

Fiskå tegnet opp de lange linjene i lekmannsbevegelsens historie, fra Hans Nielsen Hauge og hans haugianere, herrnhuterne og brødremenighetene til Gisle Johnson og hans kapellaner, misjonsorganisasjoner og Lars Oftedal. En rød tråd gjennom disse vekkelsene, til tross for betydelige forskjeller, var motstand mot det moderne gjennombruddet, frykt for at den kristne kulturarven skulle gå tapt, en mur mot det man oppfattet som religiøst og moralsk forfall. Det var på mange måter en demokratisk bevegelse, ofte med en aversjon mot elitisme, men også religiøst og politisk konservativ, for det meste.

I vel hundre år spilte bedehusene en sentral rolle i mange norske lokalsamfunn. Det gjør de ikke lenger, men som en kraft i norsk historie har de avgjort krav på interesse, slik Arnfinn Fiskå fikk godt fram i sitt foredrag.

Bedehusene har spilt en viktig rolle i bygd og by siden midten av 1800-tallet. Arnfinn Fiskå gir oss et innblikk i bedehusenes historie i Biblioteket, Torghuset på Jørpeland mandag 13. november kl. 19. Bildet viser fra venstre lærerboligen, skolen og bedehuset i Bjørheimsbygd.

Kva har forandra Norge mest – kraftutbygginga på byrjinga av 1900-talet eller oljeutvinnga mot slutten av århundret? Utan tvil: kraftutbygginga. Den gav oss elektrisk straum, ein nødvendig føresetnad for heile det moderne samfunnet, og den gav landet nye industristader rundt omkring i bygder inst i dalar og fjordarmar.

Eit av dei tidlege, store kraftutbyggingsprosjekta var anlegget i Flørli, og det var ikkje utan grunn: Landskapet rundt Lysefjorden er perfekt for kraftutbygging, påpeika Tora-Liv Thorsen i sitt foredrag om Flørli-utbygginga for meir enn 80 frammøtte i kinosalen i Torghuset på Jørpeland måndag 16. oktober. Prosjektet byrja i 1914 med at forretningsmannen Einar Meling frå Stavanger kjøpte garden Flørli for 16.000 kroner. Meininga var å bygga eit kraftverk som skulle skaffa straum til eit smelteverk som skulle produsera ferrosilisium til eit stålverk i Duisburg i Tyskland.

Kraftverket fekk konsesjon i 1916, og utbygginga kunne byrja. Kai og hus skulle byggast nede i Flørli, og ikkje minst skulle det byggast ei røyrgate med eit fall på 740 meter. Det var ingeniørkunst av godt merke, men først og fremst var det eit umenneskeleg slit som Tora-Liv Thorsen fekk formidla på levande vis til tilhøyrarane. Blytunge bører øydela mange ryggar, og betalinga var mest ikkje til å leva av. Anlegget i Flørli var og er imponerande og spektakulært, men det måtte eit blodslit til for å få det ferdig. Det var dei slitarane som var dei verkelege heltane i Flørli, meinte Tora-Liv Thorsen.

Kraftverket blei ferdig og kom i drift i 1918. Men det planlagde smelteverket blei det aldri noko av. Då første verdskrigen gjekk mot slutten og Tyskland såg ut til å tapa, fekk tyskarane mindre bruk for stål, og stålverket i Duisburg trekte seg frå planane om smelteverk i Flørli. Men straumen blei det bruk for – i Stavanger. Med endå meir slit blei linjer spent over fjell og fjord til kraftverket som Stavanger Elektrisitetsverk alt hadde i Oltesvik. Derfrå kom straumen vidare til Stavanger, der den gav lys og varme både til heimar og industri, ikkje minst hermetikkindustrien. Slik la straumen frå Flørli grunnlag for ei ny tid i Stavanger, slik kraftutbygginga i det heile ga nye tider for heile landet.