Egil Sølvberg står bak et interessant prosjekt for å ta vare på gamle, lokale stedsnavn på digitale kart, som også Strand historielag har vært aktivt med på. Mandag 24. april kl. 19.00 i Kinosalen, Torghuset, forteller Sølvberg, Marie Jøssang og Lars Asbjørn Nag om dette arbeidet.

I snart 170 år har mølla på Tau vært et landemerke i Ryfylke. Mange kjenner historien til anlegget så noenlunde, fra de gamle kvernhusene til det store mølleanlegget, direktørvillaen, løa og Mølleparken. Men hvor mange kjenner til virksomheten ved mølla i dag? Den fikk 75 frammøtte i kinosalen i Torghuset på Jørpeland høre om mandag 20. mars, da driftsdirektør Børge Eie fortalte historien om Tau Mølle og Vestkorn siden mjølproduksjonen ble lagt ned i 1996.

Da Norgesmøllene nedla mjølproduksjonen, var daværende daglig leder, Jan Lie, dristig nok til å kjøpe anlegget – en svær bygningsmasse med drift bare i en liten del, produksjon av puffet korn. Den hadde startet i 1966 og er fortsatt i drift under navnet Tau Mølle, men utgjør med sine to ansatte bare en liten del av virksomheten ved anlegget.

Men hva skulle man gjøre med resten av bygningsmassen? Til å begynne med ble den leid ut til lager for sildemjøl. Etter hvert ble det mellomlager også for andre produkter til bruk i fiske- og dyrefôr, som erter, havre og soya, for fôrprodusenten Biomar. Men i 2008 kom finanskrisen, og Biomar sa opp kontrakten. Mølleanlegget ble forsøkt solgt, men det var dårlige tider, og ingen ville kjøpe. I stedet startet Aslak Lie (sønn av Jan Lie), Børge Eie og Harald Arnesen firmaet Vestkorn Milling i 2009, og de fikk i stand en avtale med Biomar om å kjøpe råvarer fra dem, bearbeide dem og selge det bearbeidete produktet tilbake til dem. – Vi lånte penger og kom i gang, forteller Børge Eie. De kjøpte inn maskiner og utstyr og hadde først et svare strev med å få det til å virke, men oppunder jul 2010 lyktes det.

Senere har Vestkorn Milling vært en suksesshistorie, først med produksjon av pellets til fiskefôr, senere med produksjon av proteiner, stivelse og fiber både til dyre- og menneskemat. I dag har bedriften 65 ansatte, en årlig omsetning på 300 millioner kroner, og maler opp 40.000 tonn erter og bønner i året. Vestkorn Milling har også et lager og salgskontor med 6 ansatte i Danmark. Det meste av produksjonen eksporteres, til over 100 kunder på alle kontinenter. Råvarene importeres for det meste fra Baltikum, Sverige, Frankrike og Danmark.

Etter hvert som bedriften vokste, lette gründerne etter en partner med penger i ryggen, og fant i 2021 fram til det store, nederlandske konsernet DSM, som i dag eier Vestkorn Milling. (Selve eiendommen eies av Aslak og Tone Lie gjennom selskapet Vestlie AS, som ikke har noe med driften å gjøre.) Med DSM i ryggen skal Vestkorn Milling fortsette å satse på vegetabilsk, bærekraftig mat både til dyr og mennesker – en framtidsrettet virksomhet, skulle vi tro.

Tou Mølle ble etablert i 1855 og har senere satt sitt tydelige preg på Tau og Strand, og fremdeles er det liv i bedriften. Mandag 20. mars kl. 19 forteller Aslak Lie historien om Tou Mølle før og nå i Kinosalen, Torghuset på Jørpeland. Vel møtt!

Etter årsmøtet i Strand historielag mandag 20. februar holdt Jan Gunnar Helmikstøl et fascinerende foredrag for vel 30 frammøtte om gamle byggeskikker, rikelig illustrert med bildemateriale. I tillegg hadde han med seg en samling verktøy som brukes når gamle bygninger skal tas vare på. Det dreide seg for det meste om uthus – løer, naust og liknende, som Helmikstøl har spesielt mye erfaring med.

Her var løer og naust fra Lysefjorden og Hjelmeland, fra Tysdal og Lysebotn, fra Grimsli, Levik og Rodabakken, og ikke minst fra Håheller. Helmikstøl og hans medarbeidere har ikke bare gjort et stort arbeid med å sette gamle bygninger i stand, men også med å ta bilder, dokumentere og formidle disse verdifulle kunnskapene til et større publikum. Dette kulturhistoriske arbeidet kan ikke verdsettes høyt nok.

Husk årsmøte i Strand Historielag mandag 20. februar i Biblioteket på Jørpeland klokka 18.30.

Klokka 19.00 vil Jan Gunnar Helmikstøl holde foredrag om gamle byggeskikker.

SAKSLISTE

SAK 1 Godkjenning av innkalling og saksliste

Sak 2 Valg av møteleder og referent

Sak 3 Valg av 2 personer til å underskive protokoll

Sak 4 Årsmelding

Sak 5 Regnskap

Sak 6 kontingent

Sak 7 Innkomne saker

Sak 8 Valg

Sak 9 Valg av revisor og valgkomite.

FOREDRAG OM GAMLE BYGGESKIKKER.

Gaute Tungland sitt bilde av sauahuset i Selemork.

Primstaven var ein evigvarande kalender som stammer heilt tilbake til ca. 1200-talet.
Kalenderen vart brukt til ut på1700-talet, men mange plasser i landet var han i bruk lenger.
Primstaven vart laga av eit tre stykke med  sommar på eine sida (14. April -14. Oktober) og vinter på den andre.
(15. oktober - 13. april) 
Kvar dag hadde ein strek og spesielle merkedagar hadde eit teikn. Teikna kunne variere etter kor i landet
primstaven var laga.
Kvart teikn fortalde om martyrar eller helgenar som skulle hugsast den spesielle dagen.
Det var også varseldagar som spådde om ver og vind og om avling vidare framover året og ofte inn i  neste år.

Tekst av Peter Barkve:

Primstaven for desember

Desember tyder den 10. månaden. Det var han i den gamle romerske kalendaren, som rekna året frå mars. Men i den gamle norrøne kalendaren er han siste delen av den månaden dei kalla ylir og 2/3 av neste, mårsugr. Mårsugr tyder feitmånaden eller matmånaden, om me vil. Det var i denne månaden dei fekk julehelga, og ho har alltid vore ei mathelg.

Den 4. heldt dei Barbromessa , til minne om ei heilag gjenta, Barbara. Ho var dotter til ein høgvyrd heidning, men leid martyrdøden etter at ho vart omvend ved brevveksling med Origines. Hjå oss kalla dei ofte dagen Barbro-døgri. Då heitte det at sola vart borte og kom ikkje att før til Lussi ( 13.) desember. Dagen er på primstaven merka med eit tårn, for det heitte at faren lenka henne i eit tårn. Dagen skulle minna om at då var det tida til å ta til med spøting, spinning og veving til vintraklerne. Fleire ordspråk for dagen går ut på kler, slik om desse:

Betre tjukk tråd enn bert lår.
Som du vører kleda, so vører dei deg.
Den som låner kler, vert snart naken.
Og - Vanen kan skifta, men ikkje vetet.

To dagar seinare, den 6., heldt dei Nilsmessa, som var ein minnefest for St. Nicolaus, bisp av Myrea. Det heitte om Nicolaus at han alt i ungdomen redda tre gjenter frå å verta skjemde, ved å kasta tre gullklumpar inn til den fattige faren deira. Dagen er difor merka med tre kuler. I Noreg var det ein fest med dans og drikk, for denne Nilsen stod  høgt hjå dei gamle nordmenn. Det heitte at til den tida kunne dei venta Nils – Skinn - nikar med skinnbraka. Det var han som skulle reia skinna dei skulle ha til sko og styvlar. I norsk folketru er St.Nicolaus den same som Odin, som i dagane før jul reid kringom på ein kvit hest, og dei bruka han å skræma barna med.

8. desember feirar dei i Italia Maria Ventedør, eller Maria ventar seg. Men det er feil, og skulle vore Marias undfangelse, for det er nøyaktig ni månader før fødedagen hennar, som var 8. september. Merket er ei kanna, som skulle minna om at då måtte juleølet bryggjast.

13. desember er kjent av dei fleste som Lussidagen. Mange feirar han som ljosfest, men i Ryfylke har me ein eigen måte å feira Lussi - natta på, som venteleg er mykje eldre, og kan ha opphavet nede i heiden tid. Lussi - natta vart rekna for den lengste i året, og ei gamal herma her, seier om kua ho venta slik på maten at ho riv tre gonger i bandet og sukkar: Å, Lussi - natta, ho er så lang, og får svar frå ei anna som seier : Ja, ho er som to.

Den 21 heldt dei Thommasmessa til minne om apostelen Thomas. Dagen er ofte merka med ei tønna og skulle minna om at ølet måtte heldast over på tønna. Difor kalla dei ofte dagen Thommas Bryggjar, eller Thomas med bøtta. Dette siste sette dei i samanheng med eit tøver som var vanleg på denne tida og som dei kalla Lefsetøyren. På Austlandet kall dei det kakelinna. Den dagen var det vanleg å gå kringom til grannane og smaka på juleølet. Dei drakk Skakebollen, som dei sa, og han var første bollen dei tappa av juleølet.

Den 23. desember var minnedag for den islandske bispen, Thorlak på Holar. Men folk her var meir opptekne med andre ting så nær jul. Dei kalla dagen Vaskarnotta. Då skulle dei med ein langskafta lime sopa vegger og tak i røykstova for dust og dumba før ho vart vaska. Etterpå tok dei eit laug på seg sjølve.

Så kom julafta, og då lyt me merkja oss ein gamal skikk, som gjekk ut på at det var sumt småarbeid som var utsett til den dagen, for dei trudde at det dei gjorde då, ville dei ha særs lukka med. I kveldinga vart alle dører merka med tjørekross, som skulle verna mot alt vondt. Så fekk alle dyre julevisken, som skulle vera ein ekstra godbit. Til festmåltidet åt dei det feitaste på slaktet, og det var ei plikt å drikka så mykje av juleølet at alle vart fulle. Men maten skulle ikkje takast av bordet om kvelden, for han skulle vera svinten å ta om morgonen, før dei gjekk til julemessa, heitte det. Likevel var det kanske mest for huldrene dei let han stå.

Juledagen er på primstaven merka med eit drikkehorn. Ølet var for dei gamle nordmenn ein heilag drikk, og når dei først drakk, hadde dei ofte vondt for å halda måte. Men det heitte i eit vers for dagen: Drikk med måte, syng for Krist som fridde folk frå vonde list.

Det var Håkon den Gode som påla folket å høgtida julehelga, lenge før han hadde tenkt å kristna landet. Og det var ikkje så vaskeleg å få til. For på den tida var dei gamle nordmenn van med å feira den store midtvintersfesten, vinterblotet. Mange av dei heidne skikkane fylgde med over til den kristne jul, og sume har me att endå. M.a. hadde dei tidlegare ofra ein gris til guden Frøy, og truleg er det eit minne om det som går att i julegrisen..

I dei stutte utgreiingane om kalendaren og primstaven, har det m.a. kome fram litt av dei vanskane det har vore med tidsrekninga, og me har endå ikkje kome fram til ei utrekning som har fått ro over seg. Me må venta at det systemet me har no vert endra.

I 1923 tok Folkeforbundet opp saka, og det kom inn over 500 reformforslag. Det arbeidde med desse i 8 år utan at det vart til noko. Forbundet tok dette oppatt seinare også, men la det bort. I 1947 og 1949 kom det opp i  FN, men begge gongene vart saka i utsett. Dette viser kor vanskeleg saka er, men ho vil ikkje koma til ro før dei vert samde om ein verdskalendar.

Almanakka, slik me kjenner ho vart først utbreidd i Europa i det 14. hundreåret. I det 15. hundreåret hadde dei vakre handskrevne og handmalte kalenderar,  og frå det 16. hundreåret kom dei trykte almanakkene. Dei hadde mange varsler og råd, som ofte gjekk på rim. Best kjende er dei såkalla Bondepraktika. Dei hadde praktiske opplysningar for bonden, men dei var oversette frå tysk, og høvde ikkje alltid hjå oss. Det var primstaven som var best innarbeidd, og dei heldt på han lenge. I avstengde bygder var han i bruk til ned i førre hundreåret, og sumt går att ennå. No har mange teke til å nya han opp, og i mange heimar finn me han i form av utkrota trestavar eller sauma på ty. Men skal ein læra å bruka han, lyt ein ha ein nøkkel, for mange av dei gamle merka er gløymde av dei fleste. Men det er gildt at sume har vorte huga på å gå oppatt fara etter fedrane våre.