Signe Plahte Holmgren's kåseri i Sanitetsforeningen
Barndomsminner fra Karmøy.
Undertittel: Kaffor eg e medlem i Saniteten.
Noge av det førsta så hendte meg itte eg flytta te Tau i 1964 va at ei dama spurte meg om eg ville bli medlem i Tau Sanitetsforening. Kanskje det va Borgny Karlsen på butikken der me gjekk å handla då. I allefall blei eg medlem, og kontingenten va 2.50 i året, og det va an lenge!!
Det va heilt naturlig og sjølsagt for meg å bli medlem av Saniteten. Eg va nemlig vokste opp med ein tesvarandes forening, for mor mi har i alle år vore aktivt med i Nasjonalforeningen som stort sett har jobba mot de samme mål som Saniteten.
Ein av de første, mer utadretta jobbane eg fekk som liten, va å gå rundt og kreva inn kontingenten hos folk. Eg e ikkje sikker på om eg kunne verken skriva eller rekna skikkelig ennå, men eg kunne sykla, og dei så sko betala kontingenten kunne skriva 1,50 og bet. sjøl, så det gjekk greit.
Jobben va interessante med det at av å te så vanka der kamferbombom, eller ei striba kogesjokolade, og det va absolutt ingen kvardagskost på Karmøynå i de fyste årå itte krigen.
Videre hadde me salg av maiblomster av buskete papir, bilblomster, kongeblomster, og så loddsalg før basarane te mor sin forening. Alt dette blei delegert te oss ungar.
Rundtom ein gong i året va der foreningsmøte hjemma hos oss. Det va ein dag som på mange måtar va mer spesielle enn julaften, om enn med noge blanda fortegn!
Når me kom hjem fra skulen med skulebussen va huset fylt med gode lukter - kaffi, smørbrød, kaker. Der va kvite, nystrøkne dukar på bordene, og nypusste sølvlysastakar, og bordene va dekte med de finaste Mariakoppane te mor - dei så bara va framme fra skapet to – tri gonger i året.
Ute i gangen, framfor det stora speilet va der store trengsel av morene og bestemorene te skulekameratane våre, de kom gjerna med skulebussen, de og. Nå sto de og retta på håret og såg litt fremmandes ut med fine kjolar, silkesjal øve skuldrene, store sølvbrosjer på brystet, og møje deilige godlukt på seg så blanda seg spennandes med lukt av nykokte kaffi - for anledningen på porselens kaffikanner.!
Alle hadde store håndvesker eller torgvesker med seg. Der hadde de broderi-arbeidene sine - store dukar som sko væra te basaren deras.
Me ungane blei skyssa opp på loftet, og der satt me og håpte at der sko bli igjen noge av det goda te oss, mens me hørte på ômen av kvinnedrøsen som steig og sank som storm- eller orkan-råser nere i stuå.
Me ungar hadde vår egen enkle oppfatning av det arbeidet så mor sin forening dreiv på med: De samla inn penger sånn at hvis me blei sjuge, så kom sygepleiersken hjem og gav oss sprøyter så me kunne bli friske igjen.
Mor har fortalt meg siden at det fysst og fremst va tuberkulosesaken de jobba for den gongen, og det som stadig imponere meg og gjør meg ydmyke øvefor kvinners innsats – det e kanskje ikkje fysst å fremst den medisinska sidå av saken, med sykepleie, behandling og eventuelle anbringelse på sanatorium. Nei, det va den reint praktiska sidå, som vel legane knapt ofra ein tanke. Hadde pasienten klær te reisa i te sanatoriet? Hadde pasienten penger? Koss sto det te med resten av familien? Trengte dei noge i den krisesituasjonen som oppsto – enten det va far eller mor som måtte sendast vekk.
Mor har og fortalt meg at de fekk hjelp fra andre kvinneforeningar og når det kneip. Ein samemisjonsforening på Syre, for eksempel, tok inn i statuttene sine at før de sendte årets overskudd fra basaren te samemisjonen, sko de utstyra ein tuberkulosepasient med klær og nødvendige midler for å dra på sanatorium.
Denne tankegangen imponere meg stadig . Denne totalomsorgen på det reint praktiska plan e eg overbeviste om at det va bare kvinner så kunne ha komt på.
Tidene har forandra seg, oppgavene og utfordringane forandre seg og heila tiå. Men fremdeles e der uløyste oppgaver i samfunnet som Saniteten gripe fatt i og finne løysning på, - både lokalt og på landsplan. Og dette – at eg med min innsats kan ver med og bidra te å løysa oppgaver både på landsplan og i nærmiljøet – e grunnen te at eg ennå e med i Saniteten.
Signe Plahte Holmgren