fra Stavanger Electro-staalverk medlemsblad
nr. 3 - 1954.
Det kan gjerne ha interesse å få vite litt om pusseriet fra de første årene, og fram til i dag. Det var nok mer beskjedne forhold de første årene enn vi er vant til nå.
I 1913 begynte stålverket med støpning av støpegods. Når godset var slipt, måtte en ha en plass å fjerne sand, løp og støpegrader, før godset kunne sendes til kundene. Derfor ble det bygd et skur i enden av støperiet, der den gamle malmovnen sto. Og her begynte den første pusning av støpegodset. Verktøyet som ble brukt, var svært enkelt: en håndmeisel og hammer og en koldsag for sagning av løp, var alt verktøy den gang.
Eldre bilde fra Støperiet og Pusseriet.
I 1917 — ble stålverksbygningen bygd, og det ble nå avstått en 20 m bred plass mellom stålverket og støperiet til pusseri. Nå ble forholdene i pusseriet bedre. Kranen i støperiet kunne brukes og det lettet arbeidet. Det ble også kjøpt enda en sag, 2 pendel slipemaskiner for sliping av mangan og en sveiseomformer som det var meget plunder med. Lufthammere kom det også, men de var tunge å arbeide med. Innløp og støre grader ble nå brent av med surstoff og karbidgass, og det gikk ganske godt. For sveisningen var det nå så som så. Det var helst huller som ble fylt. Det var blank tråd som ble brukt til elektrisk sveisning. Dekkede elektroder var ukjent den gang.
Glødeovnen sto i andre enden av støperiet, så alt støpegods måtte kjøres med kran over støperiet og tilbake igjen. Det var hovedsaklig SE2 og mangan som ble støpt. Produksjonen var 60 tonn pr. måned, og en arbeidstyrke på 10-11 mann.
Pusseriet ble i den tid holdt for en dårlig arbeidsplass. Meget støv og tungt arbeid. Å nei, det var ikke alltid moro når store rør skulle pusses innvendig. Da måtte man krype inn i røret og ligge snart på magen og snart på ryggen, og det forekom nokså ofte i den tiden. Men vi var ikke bedre vant, så det gikk det også.
I 1928 ble pusseriet igjen flyttet til nedre ende av støperiet. Nå ble det litt større, med glødeovnen på den ene siden. På den andre siden ble bygd et blåseanlegg så nå ble rør og annet gods blåst. En kran ble også oppsatt over sagene, som mangansliperne kunne bruke. Jeg har glemt å fortelle at de tidligere hadde brukt en alminnelig patenttalje, og det var svært tungvint når det var større gods som skulle slipes. Arbeidsstyrken økte til 15 mann. Nå begynte støperiet for alvor å støpe rustfritt og syrefast stål i kvaliteter S178 — S278 — SIC — SN128 — N250 — SICMO. Propeller, skovler og rørgods ble nå støpt rustfritt.
Men for pusseriet ble det problemer. Løp som sitter slik på godset at de ikke kan sages bort, måtte meisles av med kryssmeisler. Likeens prøvestaver, -det var tungt og sent arbeide, for syrefast stål er seigt. Så forekom det gods som måtte sveises. Dette var verre, det gikk ikke å sveise med blank tråd på rustfritt stål. Ikke var det brukbar tråd å kjøpe heller. Den daværende formann Grønberg, lurte på om det gikk an å finne fram til en brukbar tråd selv. Han eksperimenterte med forskjellige belegg. Etter meget arbeide fikk han til en tråd som siden ble ganske god, og som ble brukt i mange år.
Produksjonen økte år for år. Støperiet hadde bestillinger på mange rør, propeller på 4—5 tonn som skulle poleres, og pusseriet ble for lite. Det ble igjen utvidelse, nå i lengden. Det var et ganske stort arbeide, for det var meget grus og stein som måtte vekk før de kunne få planere i samme høyde. Det ble påbygd 30 m i lengden, så nå ble pusseriet 50 m langt. Det ble godt utnyttet på sideveggene, med meiselbenk og 2 sveiseomformere som ble innbygd med tre skjermer rundt sveisebordet. Blåseanlegget ble større og innbygd i selve fjellet plass for skovlesliper.
Mangansliperne ble på samme plass som før, men fikk ny slipemaskin og avtrekk for støvet. Stor Wagner koldsag med roterende bord, ble montert. Det ble lysere i lokalet og mindre støv, så det ble trivelig i pusseriet nå. Nå var det slutt med å meisle av løp og prøvestaver på rustfritt stål. Det ble smeltet av med sveiseelektroder.
Nå er vi kommet til 1937. Arbeidsstyrken har økt til 24 mann og produksjonen er oppe i gjennomsnittlig 92 tonn pr. måned. I 1938 hadde vi meget av rujern i bestilling. Så kom krigen og det var ikke mer enn vi kom igjennom.
Men så kommer 1946. Da får vi oppleve den største revolusjon. Den pågikk i flere år. Igjen blir pusseriet forlenget med 30 m, men støperiet får 20 m, så det blir ikke mere enn 10 m lenger, men i bredde blir det godt utnyttet på begge sider med støpte gulv og plass til sveiseverksted, meiselbenk og Wheelabrator på den ene siden og sliperom for manganslipere, dreiebenk for store mangankonuser, 2 glødeovner, brennerom for brenning av manganløp og syrefast stål, som nå brennes med pulverskjærebrennere.
Produksjonen fra støperiet var den samme under hele utvidelsen og i pusseriet måtte godset gjøres ferdig og få det skibet. Det var sandelig ikke alltid så greitt, når det ble gravet grøfter på kryss og tvers, og samtidig var støpning av gulv så halve pusseriet var blokert. Men det gikk, og når vi i dag ser hva vi har fått av tekniske hjelpemidler og utstyr, har vi glemt den vanskelige tiden. Pusseriet i dag er fullt på høyde med andre i Skandinavia.
Vi kan ta en liten tur i pusseriet. Vi begynner med den store vognen som støpegodset er pålastet fra støperiet. Det vi ser er en haug med sand og støpegods i allslags fasonger. Her blir det meste av sanden slått av. Så i kranen til blåsevognen, inn i blåsen hvor det blir blåst rent for sand, inn i brennerommet hvor løp og grader fjernes. Så opplastes i glødegryter, inn på glødeovnen for glødning, ut fra gløden, og når det blir passelig avkjølt på små hendige traller til Wheelabratoren. Er det større gods blir det blåst i den store blåsen. Wheelabrator er en maskin hvor mindre støpegods blir blåst rent for glødeskall og sand. Så blir godset lastet på brett og kjørt til meisel-benken hvor det blir meislet rent for grader og ujevnheter, ferdig til kontrollering.
De som har feil kjøres inn til sveisning. Her sveises med omformere, transformatoren, autogen og argonapparater. Det som blir sveiset går tilbake til glødning. På større gods av SE2 og legert gods blir løpene saget og sidene slettet med en fugebrenner hvis nødvendig. Manganen blir herdet og siden slipt. Støpegodset blir så sortert og påsmurt et stoff for at det skal holde seg pent. Tilslutt veies og opplastes det i store kasser for skibning. Ja dette var «såga» om pusseriet opp igjennom årene.
O. Wathne