Richard Mydland, kåseri 2010

STAALVERKET -   Kåseri og visning av film i møte ÆTTESOGELAGET  10.februar, 2010 i Biblioteket (FRA BONDEBYGD TIL INDUSTRISAMFUNN)

For de som ikke kjenner meg, så heter jeg Richard Mydland og kom 22 år gammel til Jørpeland fra Stavanger i august 1945.  Og jeg arbeidet ved Staalverket  til jeg ble pensjonist  i september 1990.  De siste 35 årene omtrent var jeg økonomi-sjef.  Det er kjekt for meg å få komme her og fortelle om bedriften som har betydd mye for meg, og for veldig mange.

Staalverket i 1913. Hammerverket til venstre. Smelteverket og støperiet til høyre.

Spørsmålet var om jeg ville vise dere de gamle Stålverks- filmene, men det gir ikke spesiell mening uten at jeg forteller litt om bedriften fra starten av og frem til i dag.  Om bare 2 - 3 år til så kan bedriften feire 100 års jubileum.  Det er jo et ganske langt tids-spenn, så det må bli i noe komprimert form.

Den eldste filmen ble laget i 1937 til  25-års jubileet. Vi har forkortet denne noe og fått lagt inn kommentarer av Harry Radlgruber som hadde en unik hukommelse for historie. Denne har vi kombinert med en litt mer reklamepreget som ble laget i 1962.

Vi kan se tilbake på snart 100 års industrihistorie, og det er ikke lite som har skjedd siden gründeren, Thomas H. Paulsen fikk med seg solide menn fra Stavanger som konsul, senere statsråd,  C.Middelthon, konsul Christian Bjelland, skipsreder, Georg T. Monsen og professor Fredrik Jacobsen og i  1910 stiftet Stavanger Electro-Staalverk A/S  som bedriften het fra starten av.

Staalverket høsten 1936

I tidligere tider var nesten all tungindustri lagt der hvor råvarene fantes, men med ny teknologi var det krafttilgangen som ble det viktigste.

Så når valget falt på Jørpeland,  så var det på grunn av fire vesentlige forutsetninger;  nemlig elektrisk kraft, isfri havn, tilgjengelige tomtearealer og potensiell arbeidskraft.  Og tilstrekkelig elektrisk kraft var der, for allerede 2 år tidligere, i 1909,  ble A/S Ryfylke Kraftanlæg stiftet, og kraftstasjonen nede i Jørpelands- vågen ble bygget. Allerede mot slutten av 1912 sto Smelteverk, Støperi og Hammerverk ferdig etter en meget hektisk  og intens anleggsperiode. Og den 8. mars 1913,   altså for temmelig nær  97 år siden,  foregikk den første tappingen av stål i Smelteverket.  Med arbeidskraft fra mange land, svirret mange tungemål, og omveltningene ble store for Jørpeland, som fra før av hadde jordbruk og fiske som nærmest eneste næringsvei.

 

Det smis jern i hammerverket

Det ble satset på levering til både inn- og utland, og de første fire årene var eksporten  52 til 75 %. Første verdenskrig skapte naturlig nok store 
problemer, men ga også fordeler. Driften kunne opprettholdes,  produksjonen økes.

Og fra 1915 til krigens slutt i 1918 gikk bedriften med overskudd  for første gang, tiltross for både tekniske problemer og arbeidskonflikter.  Med økt produksjon ble behovet for elektrisk kraft større, og i 1919 ble det bygget en ny kraftstasjon. Ny smelteovn ble også installert, og Valseverket sto ferdig året etter.  I denne etterkrigsperioden var det kriser og arbeidskonflikter overalt i verden, og Jørpeland ble heller ingen unntakelse. Alle årene frem til 1937 var preget av så store problemer at det var lite rom for moderniseringer, så det nærmest bare hanglet og gikk.

 

Fra Valseverket

Aksjekapitalen gikk tapt, men det var mennesker med vyer og tro på bedriften, denne gangen Bergens-interesser, som bidro til innsprøyting av ny kapital.  Det største løftet i denne perioden var nok installering av ny turbin og generator i kraftstasjonen slik at samlet ytelse kom opp i 8300 hk.Eller var kanskje den største begivenheten at kong Haakon besøktebedriften i 1934? Tonnasjen økte kraftig i denne perioden selv om lønnsomheten var problematisk på grunn av pressede priser overalt i verden, så mesteparten av stålindustrien slet tungt.

 

Laboratoriet slik det var i 1916

Men mørke skyer tårnet seg igjen opp i horisonten, og så kom de vonde krigsårene 1940 til 1945. og det var ikke til å unngå at produksjonen sank kraftig under disse 5 årene, og både bedriften og stedet ble sterkt preget av uhyggen og arrestasjonene.   Og da marerittet var over, sto ledelsens utfordringer i kø. Produksjonsutstyret var nedslitt og delvis gammeldags, men markedet var økt betydelig, og kapasitetsøkning var påtrengende. Knapphet var det imidlertid på det meste, og det tok tid før det kom fart i utbyggingen.

Nye produkter som hardmetallverktøy og fjellbor ble utviklet, og hele bedriften ble modernisert. Ny 5 tonns smihammer og nye ovner iSmelteverket ble satt i drift, dessuten strengstøpemaskin for kontinuerlig emnestøping. Et stort løft var investering i   moderne valseverksutstyr.  Dessuten ble hele det interne transport-systemet omlagt.  Krav til kvalitet ble også stadig strengere, og laboratoriene ble kraftig oppgradert.

 

Fem tonns hammer

Både arbeidsmiljøet og det ytre miljøet kom stadig sterkere i fokus. Det ble installert omfattende røykrenseanlegg i Smelteverket, og da det nyeSmågodsstøperiet ble tatt i bruk, var det bygget etter meget strenge krav til arbeidsmiljøet. Det sier litt om utviklingen i denne perioden at antall ansatte etter hvert økte til nærmere 1200 fra i underkant av 500 i 1945. 

De økonomiske resultatene har i perioden vært varierende, men stort sett brukbare.  De første 3 – 4 årene på 70- tallet var vanskelige,  og etter noen blaff i 1974 og 75 ble det store problemer for stålindustrien over hele verden med svær overkapasitet. Og etter en tid med produksjon til lager av valsede produkter, finansiert med lån fra Distriktenes Utbyggingsfond, ble det helt klart at videre drift ikke var forsvarlig, og i desember 1977 måtte styret kaste inn håndkledet og begjære bedriften konkurs.

Konkursen rammet hele samfunnet og var et lammende sjokk for alle. Heldigvis var det stor aktivitet  på oljesektoren i Nordsjøen og plattformbygging i Jåttåvågen,  og av arbeids- stokken, som da var på ca 1000 ansatte, fikk de aller fleste, i alle fall de yngre seg nokså snart nytt arbeide, men det var nok dessverre mange av de eldre som fikk store vanskeligheter.

Men ledelsen, og ikke minst de ansattes representanter i Jern og Metall ville ikke gi opp håpet om å få startet opp igjen, om enn i mindre målestokk.  Og mens bo-oppgjøret gikk sin gang,  lyktes det allerede  den 15. mars 1978 å stifte Nye Stavanger Staal A/S  med en aksjekapital på kr.100.000,   som bare et par måneder senere ble forhøyet til  5 millioner kroner, hvoravIndustrifondet og Rogaland Fylke gikk inn med  2 millioner hver og  Strand Kommune med  1 million.

Og med et statlig driftstilskudd på 3 millioner og garanti for driftskreditt, kunne det startes opp.

Produksjon av støpegods,   smigods og   vegskjær ble satt i gang Dette gikk så raskt at kundene i  det alt vesentlige var der. Dette var de produktene det kunne satses på,  mens temmelig nye Valseverket ble solgt 
til Kina og ble en del av Beijng Steel. Produksjonen av Fjellbor ble en tid drevet i et nytt selskap, Stavangerbor A/S , eid av Sandvik AB med 95 % og Nye Stavanger Staal A/S  5 %.  Den første tiden gikk naturlig  med til å  konsolidere stillingen, men de første  4 årene ga så gode resultater at en allerede etter 2 år kjøpte anleggene tilbake fra Staten.

Hele perioden, like til og med 1997, med unntak av et betydelig minus i 87, kunne bedriften vise brukbare, og til dels meget gode økonomiske resultater, tiltross for perioder med vanskeligere markedsforhold og nødvendige, delvise permitteringer av ansatte. Ved årsskiftet 1989 gikk konsesjonen for kraft-produksjon ut, og anleggene hjemfalt til Staten.

Imidlertid gikk bedriften i 1996 inn med 1/3 eierskap med Lyse Kraft  i nystartede Jørpeland Kraft AS som året etter ervervet alle  hjemfalte anlegg, eiendommer og rettigheter fra Staten.

Det offentlige eierskapet i Stavanger Staal var aldri ment å forbli permanent, og etter 13 år kom i 1991 Smedvig’s industrikonsern, Scana Industrier as inn. Dette eierskiftet ga en ny giv på mange måter, og det var nok en lykkelig løsning for Scana Staal A/S, som nå kom inn i et stort industrisamarbeid hvor der var kompetanse på mange områder, og en fikk en vesentlig bedre tilgang til offshore markedet som etter hvert hadde fått stadig større betydning. Det ble da også bygget opp en spesialavdeling for offshore service med betydelige investeringer i avansert bearbeidings og kontrollutstyr.

I Smelteverket ble det installert nytt raffineringsutstyr, AOD-prosessen, som var en forutsetning for mange kvaliteter, og som ga et vesentlig kvalitetsfortrinn. Og i Hammerverket ble det anskaffet ringvalseverk og 1600 tonns smipresse. Det er også arbeidet kontinuerlig med forbedring av kvalitetssikringssystemene, og med miljø og med personsikkerhet.

Dessverre så ledelsen seg i 1999, etter meget grundige vurderinger, nødt til å nedlegge hele  Skallstøperiet, som helt siden etableringen i nytt bygg i 1976 aldri har vist seg å bli regningssvarende uansett alle anstrengelser som er gjort. Det var en tung beslutning å ta, siden så mange arbeidsplasser derved gikk tapt, men uten lønnsomhet nyttet det ikke å drive lenger.  1999ble i det hele tatt et tungt år for bedriften med vanskelige markedsforhold og sterkt sviktende ordretilgang, som også medførte lange perioder med permitteringer av ansatte

Første året etter 1000 årsskiftet ble det foretatt en rekke endringer for åeffektivisere organisasjonen.  Det ble satt i gang omfattende tiltak for å bedre tilgangen på nye ordrer, og ledelsen så med optimisme på mulighetene fremover.  Den bransjen bedriften driver i, har alltid vært preget av bølgedaler og topper, og alle hadde tro på at det ville gå bra fremover.  Men 2001 ble likevel et vanskelig år med sviktende markedsforhold  pressede priser og negative resultater, og det samme var tilfellet med 2002 og 2003.

2004 ble starten på bedre markedssituasjon.og den kraftige satsingen på markedsføring begynte å bære frukter med nye kunder i nye markeder.  Det ble gjort viktige investeringer i nytt administrativt styrings-  system, ny presse i Veiskjæravdelingen, og nytt sandgjenvinningsanlegg i Støperiet.

Årene 2005 til 2007 gikk det virkelig bra, også med skikkelig positive resultater, henholdsvis  ca. 16,  54 og 36 mill.kroner netto. I perioden er det investert i ny ovn i Hammerverket.

I Støperiet er varmebehandlingskapasiteten utvidet, og det er gjort en rekke langsiktige forbedringer for å optimalisere produksjonen. Innen maskineringer også kapasiteten økt.

I desember 2006 fikk Jørpeland Kraft A/S hvor Staalverket har 30 % andel i sameie med Lyse Kraft, tillatelse til utbygging av Jørpelandsvassdraget, og dette prosjektet er jo, som alle vet, i full gang, og vil sannsynligvis være i drift i i 2010-2011, og vil bety en kraftig økning av el-produksjonen og forutsigbare og stabile strømpriser for Staalverket.

I 2007 overdro bedriften sin virksomhet innen laboratorietjenester til Scana Materials Technology Centre A/S og kjøper disse tjenestene derfra. 2008startet brukbart, men i løpet av 3. kvartal begynte virkningene avfinanskrisen å merkes, så selv om det ble et brukbart resultat, så var det vesentlig svakere enn de 3 foregående årene. Markedssituasjonen foran starten på 2009 var ganske usikker, og etter hvert gjorde virkningene av finans- krisen seg stadig sterkere gjeldende, og det kom annulleringer fra mange gamle kunder.

 

Bedriften så seg nødt til å gå til permittering av store deler av arbeidsstokken, og også til tidsbegrenset lønnsreduksjoner for dem som ikke var permittert. Det er et meget godt samarbeide mellom ledelsen og de ansatte, og det har vært full enighet om disse tiltakene som har vært helt nødvendige for å begrense kostnadene.  Årsresultatet ble lite tilfredsstillende, og utsiktene for 2010 var ikke umiddelbart særlig lovende.

Når det gjelder 2010 vil jeg henvise til intervju med administrerende direktør Jan-Øyvind Jørgensen, som Strandbuen og Stavanger Aftenblad hadde  20. og 21 januar, hvor han mener å se lys i tunnelen og tror at situasjonen kan bedre seg i løpet av første kvartal.  Og årsaken til optimismen er at det er lagt ned stor innsats også mot alternative markeder. Men det er nødvendig med fortsatte permitteringer, og totalt sett vil 80 av de rundt 200 ansatte være berørt.  Klubbleder Grim Lura uttrykker forståelse for at ledelsen går til nye permitteringer som et nødvendig tiltak.

Så får vi alle i hele samfunnet her håpe det beste, og nå kose oss med å se litt gammel film. Den eldste av disse filmene er fra 1937, laget til Staalverkets 25 års jubileum, og motstandsmannen Trygve Holst var en av hovedmennene bak denne. Vi har forkortet denne en god del og som sagt fått lagt kommentarer som Harry Radlgruber leser.  Dessuten ble det laget en film til 50 års jubileet i 1962.  Disse to har vi fått kjørt inn på en DVD, som gjør det enklere å vise.  Så håper jeg dere får glede av disse gamle filmene, og vil takke for at dere ville høre på meg.