fra Stavanger Electro-staalverk medlemsblad
nr. 3 - 1954.
Det er nå nesten tyve år siden. Jeg var temmelig ny på Jørpeland og satt oppe i det gamle kontoret hos direktør Andersen og stenograferte. Det var omtrent som Gudstjeneste. Direktør Andersen var konvensjonell og ordknapp. Stor avstand mellom ham og alle andre. Hans dikterende stemme brøt liksom for hver setning den kirkelige taushet. Hvis noen banket på døren i en slik høytidelig stund, ble det ikke ropt: kom inn. Bankingen ble forbigått i taushet.
Så kom plutselig det merkelige øyeblikk, eller bedre sagt den dramatiske scenen som jeg tror jeg kan gjengi temmelig ordrett. Jeg hørte en mannsstemme skjenne og banne ute på gangen og med ett ble døren revet opp. Et svart vesen styrtet inn uten å banke på. Det eneste hvite jeg så på ham var det hvite i øynene hans og det så faretruende ut. Han hadde noe som lignet en hatt på hodet, en mellomting mellom et hårnett og en spebarnsgenser. Buksene var lappet med avispapir. Han sto nå rett overfor direktøren med en svær brødkniv i høyre hånd.
«Seier du at denne kniven 'kje e god?» ropte han rasende.
Direktøren lente overkroppen så langt tilbake som mulig, da kniven var i umiddelbar nærhet av ansiktet hans. Min første tanke var at jeg måtte hente hjelp, men noe fikk meg allikevel til å sitte som forstenet. Antagelig var det den besynderlige ro som direktøren la for dagen i denne tilsynelatende farlige situasjon. Han svarte, idet han rykket litt til venstre og litt til høyre:
«Jeg sa ikke at kniven ikke var god, jeg sa at den ikke er så god som de kniver De har levert før.»
«Ka e de så e gale?» ropte den svarte.
«Poleringen,» sa direktøren.
På dette tidspunktet var det helt ubegripelig for meg, at det i det hele tatt kunne utvikle seg en samtale etter dette overfallet. Men det forbausende var, at nettopp dette var tilfelle. Det sorte fenomen og direktør Andersen var på talefot med hverandre.
«Poleringen, poleringen,» fortsatte fenomenet litt mer dempet, «får 'kje nok voks, ingen filler —»
«Snakk med innkjøpssjef Schmidt.»
«Smidten har eg snakka 12 ganger med og vel så det —»
Nå benyttet han kniven omtrent som en dirigent sin taktstokk og understreket hvert ord med et slag i luften nær ansiktet til direktøren som etterhvert rykket mer og mer med stolen tilbake fra skrivebordet sitt.
« - Han Smidten, og dem ute i varket, dem e alle så gudsforladeligt pinen
at det ikke ligner grisen. Eg får hverken skiver, voks eller filler, får eg.»
«Skiver har De vel seiv?»
«For dokkers kniver? Nei, såmen! Fabrikken min har piskadosis ikkje råd til det.»
Direktøren tok telefonen og forlangte Schmidt. (Automattelefon fantes ikke den gangen på verket.)
«Smed Karlsen er her. Vil De sørge for at han får polervoks.»
«Skiver, skiver!» ropte smeden.
Idet direktøren la på, sa han:
«De skal få voks.»
«Voks? Eg har jo voks i lange baner; fikk av Smidten. Jøssis ja. Men skiver, slipeskiver, nei takk. Da går varket konk. Det e et helsings spetakkel kvar einaste gang eg ska ha skiver, ja — og filler —»
Dermed gikk han til døren som hadde stått åpen hele tiden.
«Eg skal fordundra meg snakke me Smidten personlig.»
«Ja De, snakk med Schmidt.»
Så smalt døren bak meg igjen med et veldig brak, bare for i neste sekund å bli åpnet igjen. Han stakk bare det svarte hode sitt inn og ropte nokså høyt:
«Han Smidten ska faen ikkje dø i synd!»
Så smalt døren igjen for annen gang. Direktør Andersen rystet på hodet. Han kjempet med et smil som seiret.
Senere fikk jeg vite at det var en som ble kalt for krokkelsmeden, en flink mann, ikke farlig, bare litt anderledes enn de andre. Dette siste viste seg å komme inn under rubrikken: «Absolutte sannheter.»
T. M.