RØMLINGEN
Jeg ble kjent med stadig flere av alle ungene i Bjørheimsbygd. Det ble derfor fristende å utvide den sirkelen jeg hadde lov til å bevege meg innenfor på egen hånd.
Det lengste jeg fikk lov til å gå østover på hovedveien var til butikken, hos Helle. Dette var praktisk for mor som kunne bruke meg som ærendsjente når det plutselig var noe vi måtte ha mellom hennes egne handlebesøk. I tillegg ble jeg etterhvert godt kjent med både Reidun og Kjell Helle som gikk i samme klasse som meg på skolen.
Men - enda lenger øst i bygda var det en hel søskenflokk som gikk på skolen. Dette var ungene til Ola Buss. Ola Buss het egentlig Østerhus til etternavn, men fordi han eide og drev det eneste buss-selskapet som fantes i Strand kommune, hadde de både busser, lastebiler og biler i de store garasjene. Dessuten drev de verksted og bensinsalg med stor aktivitet både innenfor og utenfor bygningene.
En dag fortalte Kjell Helle meg at de brukte å gå til Holane å leke i noen gamle bil- og bussvrak som var dumpet der. Ungene øst i bygda hadde nesten som en liten landsby i Holane, for det var mange bilvrak å velge seg husly i. Dette fristet meg over alle grenser, og en dag avtalte jeg med Kjell at jeg skulle komme hjem til dem etter skoletid for å bli med på leken.
Jeg lurte meg avgårde så snart jeg fant den rette anledningen og sprang så raskt jeg kunne etter at jeg kom bort fra synsvinkelen fra kjøkkenvinduet hjemme. Tiden fløy nok veldig i slik spennende lek og med så mye nytt å oppdage. Plutselig hørte jeg far rope navnet mitt, om og om igjen. Ute var det begynt å mørkne. I løpet av et sekund var hele den spennende leken snudd til forferdelse. Jeg som alltid ville være snill - og så hadde jeg gjort noe så fryktelig galt som å rømme!
Jeg gikk beskjemmet fram på veien til far, uten å se på ham. Idet han løftet meg opp og tok meg under armen slik at jeg dinglet med hodet på den ene siden av kroppen hans og føttene på den andre siden, ba jeg med tynn, gråtende stemme om at han ikke måtte gi meg veldig mye ris med riset. Til skrekk og advarsel hadde vi lenge hatt et ris hengende bak et pyntehåndkle på kjøkkenet, men det hadde aldri vært i bruk før nå.