TINNSOLDATENE SOM IKKE VILLE LÆRE!

 

Jeg hadde ikke mange kjøpeleker som liten.

I bokhyllen vår var det endel bøker med bilder i, og noen av bøkene hadde fine fortellinger som far eller mor leste for meg. Fra jeg var 4 år leste jeg selv, - jeg skulle jo bli lærer som far, og da måtte jeg være ekstra flink.

 

En bok jeg husker veldig godt var "Bjørnen, reven og Pinn-Ola på eventyr" Den lille brune boken med gullskrift på ryggen og mønster i hvitt og brunt var skrevet av Engvald Bakken og hadde sort/hvitt- tegninger av A. Steinsfjord. Den ble gitt ut på Fonna Forlag i 1942. Far kjøpte den i 1943.

 

Det stod ellers mange fine bøker i bokhyllen vår, - noen hadde både fine bilder og spennende tekst på norsk eller engelsk. En bok som var bare min var en billedbok jeg fikk av noen som kom på besøk til oss. Bildene i den boken representerte for meg en virkelighet fra en stor, litt skremmende og ukjent verden langt bortenfor Bjørheimsbygd.

 

Boken hadde tykke sider med blå og gule bilder på hvit bunn. Bildene viste store skip som lå langs en kai. På kaien stod det en stor heisekran som løftet sekker og kasser ombord i skipet. Videre var det bilder av noen lastebiler og noen folk med gult hår og blå kåper eller blå frakker på seg. Det var ikke grenser for alt det som skjedde på den kaien i min fantasi, - jeg ble aldri trøtt av å tenke meg den verdenen jeg her fikk innblikk i. Boken ble etterhvert så velbrukt at sidene gikk i oppløsning.

 

En gang før jul da jeg var mellom 1 og 2 år fikk jeg en dokke av mor da hun kom hjem fra byen. Moster Margrethe var hjemme hos oss og passet meg den dagen og far var på jobb på skolen. De har fortalt meg siden at jeg ble veldig glad for dokken, men jeg husker ikke noe særlig til den.

 

Men - noe jeg husker svært godt er tinnsoldatene mine. Jeg fikk en hel eske full med tinnsoldater. Endelig hadde jeg også fått noen å være lærer for, slik som far var for ungene på skolen. Yndlingsleken min var å stille dem opp på rekke og rad på bordet foran meg for å lære dem å skrive og lese. Jeg var tålmodigheten selv både lenge og vel, men en dag var det nok. Da feide jeg dem ned av bordet med et eneste armslag og skreik høyt ut til mor som var på kjøkkenet: "De kan ikke engang lære å sette punktum, de toskane"!

 

Etter den slitsomme jobben jeg hadde hatt som lærer, ble det butikkdame jeg ville bli når jeg ble stor.