SORG
Idet jeg våknet mandag 15. september 1947 følte jeg at noe var forferdelig galt og annerledes. Hva var det som manglet? Ingen vanlige lyder i huset?
Var far reist på sykehuset?
Hvor var mor?
Hvor var GT og Åtland?
Ingenting stemte.
Jeg gikk ned trappen. I farten hadde jeg lagt merke til at den tomme sykekorgen stod på gangen fra dagen før. Jeg gikk derfor først inn på kjøkkenet - der var det ingen folk. Jeg fortsatte deretter inn i stuen. På divanen lå mor rett ut med et hvitt bånd over pannen og ved siden av satt en fremmed dame på en stol.
---------------
Far var ofte syk. Han hadde astma og måtte ta mange sterke medisiner og røke astmasigaretter for å få trekke pusten noen ganger. En gang han stod foran et åpent vindu sa han at hele verden var for liten for den som hadde astma.
Medisinene var nok en av grunnene til at far ofte hadde vondt i magen og vondt i hjertet. Han hadde vært innlagt på sykehuset flere ganger, - en gang året før i hele 3 måneder. Han måtte også ofte gå til doktoren for å kontrollere seg og få nye medisiner.
Søndag 14. september 1947 var far svært tett i brystet og mor ringte til doktor Hagemann på Jørpeland som kom hjem til oss. Han snakket med far som lå til sengs. Etter å ha lyttet til pusten hans flere ganger bestemte han at så snart det ble morgen skulle far sendes til sykehuset i sykekorg. Korgen kom og ble plassert på gangen klar til neste morgen.
Jeg gikk og la meg før doktoren var gått igjen.
Først lenge etterpå fikk jeg vite hva som skjedde etter at jeg var sovnet:
-
Før Hagemann skulle reise tilbake til Jørpeland igjen den søndagskvelden ga han far en sprøyte med en medisin som ville gjøre at han skulle få puste lettere og ikke ha det altfor vondt om natten . Idet sprøyten ble satt inn i kroppen, reiste far seg opp i sengen og sa:
-
"Ka svineri var det du ga meg nå?"
-
Deretter falt han om og var død.
------------
Fra den dagen ble livet helt endret. Jeg husker bare bruddstykker av det som skjedde omkring meg. Om jeg følte, hva jeg følte og om jeg tenkte noe er nok fortrengt. Jeg ser bare for meg et eneste, stort tomrom.
Fra begravelsen kan jeg huske at både mor, GT og jeg hadde svarte klær på. Først ble alle som ville komme invitert til en samling utenfor huset vi bodde i. Det var satt opp benker både fra bedehuset og fra skolen, og alle sitteplassene ble fylt opp av folk. Etterpå ble kisten og alle som ville følge med videre transportert til kirken i Fister med busser og biler.
Neste bruddstykke jeg husker var hvordan jeg våknet om nettene av at mor gråt - mye, lenge og høyt. Jeg krøp oppi sengen til henne for å trøste. Et av mine standardutrykk i slike stunder var: ”Men mor - du har jo oss!”
Alle som kom hjem på besøk eller som vi møtte ute, hjalp til med å trøste mor så godt de kunne.
Slik forstod jeg at det var hun som hadde eierskapet til sorgen etter far.